En varde fra Varde.

Noe jeg ofte lurer på er hvorfor vi mennesker får forskjellig forhold til de samme tingene, som feks været. Mamma sier ofte at hun er "værsjuk", noe jeg kan forstå når det har vært overskya og regn 4 uker i strekk der hvor hun bor på vestlandet. At hun blir sjuk av det ensformige som skurer og går. Og siden det er flest dager med det de kaller "gråvær" blir begrepet ett forbundet med noe negativt.

Men jeg kan ikke huske å ha følt det samme som henne noen gang. At jeg blir nedstemt eller får mindre energi av et såkalt dårlig vær. For meg er det helt motsatt og 4-5 dager inn i gråværet blir jeg heller umåtelig inspirert. Det er som om hodet mitt endelig kan tenke klart. I 2005 var det nedbørsrekord i Bergen, men selv om jeg bodde der da kan jeg ikke huske at det egentlig var så ille. Jeg husker mye bedre de to dagene det var altfor varmt og at jeg såvidt hadde råd til å kjøpe meg en brus i ny og ne.

Så hvorfor er vi to så forskjellig når det kommer til været? Hvorfor elsker mamma sola mens jeg nesten hater den? Hvorfor blir hun brun og jeg ikke? Hvorfor drar hun ned persiennene når været er grått mens jeg går lange turer i skogen? 

Det sies at det er genene som muliggjør og begrenser evnen til læring, og miljøet som er avgjørende for hva vi lærer. Er jeg da fortsatt i trassalderen siden jeg velger å sette så stor pris på det jeg alltid har fått høre ikke er noe å verdsette? Handler det kanskje om alle sommerferiene sett fra baksetet til en golf på desperat jakt etter solen? Eller er jeg rett og slett bare mer viking enn henne? 

Jeg skulle ønske jeg hadde en større evne til å finne svar enn å stille spørsmål. Eller en dårligere evne til å finne på svar og bare la noen spørsmål henge som alle jakkene mine på loftet...

Kunne nylig endelig hente fram igjen den største skatten kjøpt på Fretex i Molde, en uslåelig filial. En parkas produsert i lille Varde i Danmark. En evig favoritt-jakke som har vist seg å være upåklagelig på alle måter. Og best av alt, jeg har ennå ikke sett noen iført samme jakke, ennå så poppis denne typen parkas er. Elsk.

Avslutter for denne gang med å sitere den amerikanske vinneren av Nobels litteraturpris i 1936, Eugene O`Neill: 

"Jeg elsker tåke. Den skjuler deg for verden og verden for deg."

Utadæsjælåpplevelse.

Musikk. 

Jeg vil gjerne takke musikken. Uten musikk ville livet mitt vært et totalt kaos. Jeg ville ikke hatt noen referanser til fortiden min. Ikke husket viktige hendelser eller små ubetydelige for den saks skyld. Jeg ville ikke visst hvem jeg har kysset, ligget med eller krangla med. Mest sannsynligvis ville jeg ikke visst hvor jeg bor eller hvor jeg kommer fra. Livet mitt ville vært tomt og rart og uten mening. Jeg ville bare gått rundt uttrykksløs og likegyldig. Uten musikken vet jeg ikke om jeg ville følt følelser i det hele tatt. 

Det er helt essensielt for meg å starte dagen med en låt om jeg skal fungere i samfunnet resten av dagen. Hadde jeg ikke gjort det ville jeg sikkert bare vandret avgårde med mengden inn på noen andre sin arbeidsplass uten å vite at det ikke var min. Jeg ville snakket med fremmede som om jeg kjente de, spiste masse løk som jeg ikke tåler og dratt hjem til noen andre sitt hus i en tilfeldig bydel. 

Musikk er er en fantastisk ting. Musikk er minner og magi. Det er enkelt og direkte, intrikat og overveldende. Musikk definerer oss som mennesker, som enkeltindivider og flokk. Musikken setter oss fri og holder oss samlet. 

Så takk musikken, for at jeg klarer å holde fortet og ikke vandrer avgårde inn i mørket! 

Ps: Dagens jakke vet jeg minimalt om. Den kan ha tilhørt en mann som likte rosa.