May the force be with you!

Kjære bloggen, beklager at jeg måtte bryte avtalen vår om å poste minimum ett nytt innlegg pr måned til verden er gått tom for jakker. Jeg prøvde virkelig mitt beste, men måtte gi tapt av mange grunner. Du tenker kanskje at den som legger seg ned har tapt, men det er faktisk slik at mange bare legger seg ned for å slappe av litt. Det må være lov, for ingen av oss har bedt om å bli satt på den jorda her og kan bare gjøre vårt beste, værste eller nogen lunde til enhver tid.

Jeg har savnet deg til tider og følt dårlig samvittighet for at jeg bare stakk uten å forklare, men det er også noe som bare skjer. Mye skjer uten at vi vet hvorfor og slik bør det også være. Bare tenk på universet og hvor mye som skjer der ute! Og det helt uavhengig av oss og i hvert fall meg.

For noen dager siden så jeg den siste Star Wars filmen. Jeg smilte og lo mer enn på lenge uten en eneste større bekymring enn at det var tomt for smågodt i posen. Etter filmen og tilbake på gata foran Ringnes Park følte jeg derimot for å rive av meg hodet og kaste det foran første forbipasserende bil. Virkeligheten er bare så nitrist og kjedelig i forhold til Star Wars universet at jeg nesten ikke holder det ut!

Men noen dager senere sa en god venn noe vettugt til meg mens jeg var i ferd meg å bryte sammen av fortvilelse:

"Klarer du å fokusere på den gode Star Wars-opplevelsen der, og ta den med deg videre uten å sammenligne den med andre ting, ja da er mye gjort, Marit!!!"

Så nå tviholder jeg på den følelsen og de andre følelsene jeg sitter igjen med etter alle bra filmer og serier jeg har "kastet bort" livet mitt på det siste året. For den slags så kalt virkelighetsflukt er ikke bortkastet når den bærer deg gjennom på en måte ingenting fra virkeligheten kan gjøre. Så dere som syter når andre blir hekta, slutt med det, og think heller twice! Det kan hende det skjer terapi der selv om du ikke ser det, og noen ganger tar ting jævlig lang tid her på jorda. For de viktigste tingene kan ikke fikses med lysets hastighet...

Til dere som føler skyld over å bruke resten av 2017 på Netflix, HBO, Viaplay eller lignende:

Slutt med det! <3

Sees i 2018, hvis jeg orker.

(Årets siste jakke rager nå øverst på listen over kupp jeg har ventet på hele livet. En 70-talls skatt fra Western Leather i semsket skinn og får-pels, produsert i Danmark. Kjøpt på Fretex i Molde for 85 kr pga en leppestift-flekk som lett gikk vekk.)

Sol og regn og latter og sang...

Discover weekly har hengt seg opp. Enten det eller så har jeg rundet musikken. Jeg forstår at det er mulig å runde både Netflix og HBO, men Spotify? 

Det må være han fyren som lager listene som har bestemt seg for å kødde med meg. Alle vet jo at de som jobber med mennesker får utdelt papirer med informasjon på de som skal komme langs deres vei når de ansettes.

Dette gjør de ved å overvåke deg intenst, noe vi alle vet gjøres enkelt og greit, og benytter enhver mulighet til å skape frynser i hverdagen. Og innimellom sørger de for at ting revner fullstendig. Det er slik de eliminerer større problemer og nullstiller folket. Det er ikke vits å ha noia for mobilovervåkning eller satellitter en gang, de er så utrolig forbi det. Nå snakker vi 1/5  av befolkningen eller no og det er vanvittig mange basestasjoner!

Først skal du begraves av en dunge med dritt hvor eneste vei tilbake er å spise deg gjennom det som en mark for å komme deg på overflata igjen. Tilbake der føles det bra, men du er egentlig mest utmatta av all ålinga og etinga. Og du rekker ikke nyte seieren heller før frykten kommer snikende tilbake. Uvissheten for når neste regnskyll inntreffer. Skepsisen sitter naturlig i deg, men siden du er opplært til å ignorere de signalene fortsetter du å leve livet ditt som normalt, med en jevn uggen følelse under den tynne overflata.

De infiltrerer dine nærmeste og fjerneste miljøer. De messer med bilen din og kåken din. De er til stede på jobben din og de jobber overalt i nærmiljøet ditt. De sitter bak deg på trikken og tygger tyggis høylytt eller klipper negler. Og når du tenker frelsen er et headset er det ikke det når spotify går i loop! For de er der også og gnir det inn. . De spiller Norah Jones når du må sitte i telefonkø eller Eva Cassidy når du tar en kopp kaffe på den lokale kafeen. Mest sannsynligvis er de inngiftet i familien din og du har vært, er, eller skal bli sammen med en av de. 

Jeg mener, er jeg den eneste som har gjennomskua dette? Jeg er ikke en av de som orker å gjøre motstand så klart, men det er viktig for meg at de vet at jeg vet. Jeg vet!!! Så nå vet dere det.

Jakken denne gangen har vært med meg siden 2008-2009. Kjøpt på salg på HM og utrolig nok har jeg aldri sett noen iført en lik jakke. DET er utrolig. Jeg så ei på disko i Bergen en gang i 2010, iført varianten som er lilla og rosa, men det føler jeg ikke teller siden den var lilla og rosa fremfor hvit og mint. Om jeg noen gang tar opp kampen mot systemet blir det godt mulig iført nettopp den jakka her.

God sommer!

(Mitt beste ferietips er å ha med seg en feit mp3 spiller eller lignende med de mest udødelige låtene du kjenner og en en skikkelig bra jakke.)

Elsker, elsker det og tenker...

For over hundre år siden skrev Bjørnstjerne Bjørnson "Ja, vi elsker dette landet". Ikke visste han da at nettopp den sangen skulle blir så folkekjær for oss nordmenn. Men døper du sønnen din Bjørnstjerne legges lista for å etterlate seg synlige spor ganske høyt spør du meg. Mine foreldre derimot var mest opptatt av å gi oss ungene navn som ikke rimet på ord som fise...

Jeg skulle egentlig hete Maria, men så ble det Marit i siste liten. Jeg har aldri følt meg som ei Maria uansett, men hvem vet hvordan livet mitt kunne utartet seg om jeg ikke ble stempla som et mareritt allerede på barneskolen. Alt jeg vet er at hun i klassen som hette Maria kom unna med det meste, mens jeg var som et svart kryss med sko. Jeg tror også jeg kan ha vært over gjennomsnittet irriterende og muligens litt intens. Men som voksen har jeg begynt å innse at jeg nok var mye mer på nett som barn enn det jeg følte meg. Feks når det kom til 17 mai var jeg helt med. 

Jeg var smilende drillpike i hvite mokkasiner som marsjerte med korpset langt uti gokk kl 07 med sludd piskende i ansiktet. Jeg samlet russekort med sitater jeg ikke skjønte noen ting av som "Carpe diem" og "Morrabrød". Jeg fikk spise så mye is jeg ville og syntes aldri dagen var lang nok bortsett fra det året jeg var russ.

17 mai har alltid vært min favoritt-dag. Mer favoritt enn bursdag og julaften til sammen (Nyttårsaften er alltid grusom så den gidder jeg ikke ta med i regnestykket engang). Du ser mye absurd i løpet av den dagen og den starter så skrekkelig tidlig også. Perfekt for A-mennesker som meg som alltid sitter og tvinner tomler og venter på at folk skal stå opp. På 17 mai derimot klarer jeg nesten å bli forsinka til frokoster, for en fryd! Det var før jeg fikk barn vel å merke. Nå går jeg inn i heksemodus i stedet og skulle gjerne hatt både en og to timer mer på morgenen, selv om jeg må opp halv seks. 

Alle vet at 17 mai er barnas dag, men jeg vil tørre å påstå at den også er de barnløse sin dag. Det er i hvert fall ikke småbarnsforeldrenes dag. Og jeg fikk litt sjokk da jeg innså i går at min kjære 17 mai feiring, slik jeg har elsket den hele mitt liv, offisielt er over, for alltid! Nå tilhører den barnet mitt og så får jeg heller fokusere på hvordan jeg skal overtale han til å ikke bli medlem av en russebuss...

Dagens jakke har de siste åra erstattet cep`et jeg ikke har. Enn så lenge har denne kreasjonen fra HKK, Finland være en grei trøst, designet av den svenske moteskaperen og fotomodellen Gunilla Pontén. Men det er helt tydelig behov for ull på sikt hvis det er slik at vi med barn må oppholde oss utendørs i timevis 17 mai.

Kjære Laura Palmer.

Jeg er så lei meg for at du er død og at du måtte lide så mye i løpet av ditt korte liv. Bli narkotika-avhengig, utnyttet, opprevet og forfulgt av det vi alle frykter mest...

Lenge var du bare et lik pakket inn i plast for meg. Nok et offer for sjalusi som tar overhånd, eller for et hjerte som går sånn i kok at det blir knallhardt. Så hardt at når det først blir kaldt er det som å møte asfalten med ansiktet først uten hender til å ta seg for. Umiddelbar smerte. Du var bare nok en kvinne utsatt for noe kriminelt og så satt resten av verden igjen for å nøste opp floken. Jeg unngikk lenge å få vite sannheten om den siste uken opp imot din skjebnesvangre død. Men når jeg endelig tok motet til meg ble jeg helt overveldet over hvor kompleks du faktisk var som menneske. Jeg ble oppriktig umiddelbart glad i deg og så deprimert.

Du fremstår for meg nå som en person jeg ville sett opp til, akkurat slik Donna så opp til deg. En person med så mye kjærlighet å gi men som stadig, på en skrekkelig måte, kontrolleres av et ondskapsfull spill. Og ingen kan hjelpe deg eller stoppe din grusomme skjebne. Du ser enden komme og du tar imot den med hodet hevet selv kneblet. Det er bare for trist!

Men jeg nekter å tro at dette er slutten (Min beste og samtidig værste egenskap hittil). Du må være ment for noe mer, noe større! Noe langt viktigere enn å forføre og skape ubalanse. Eller kanskje er det noe i nettopp det...

"The sound wind makes through the pines. The sentience of animals. What we fear in the dark and what lies beyond the darkness...

Ja, og jakken denne gang er en ganske klassisk og stilren variant i rutete ullstoff, produsert i Sverige en gang på 60-70 tallet vil jeg tro. Nok et funn til en billig penge på Gjenbruken i Elnesvågen, Norges svar på Twin Peaks <3

No more girls...

Jeg har begynt å grue meg til siste sesong av HBO serien Girls tar slutt. Hver mandag kommer det en ny episode som alltid er for kort. Som river meg vekk fra virkeligheten og kaster meg inn i en verden av underholdene karakterer som jeg skulle ønske jeg kunne henge med, eller kanskje helst være. Når Downton Abbey tok slutt var en ting, det var liksom en verden jeg visste ikke fantes. Men når Girls tar slutt er det en reell fare for at jeg vil miste litt grepet på tilværelsen slik jeg kjenner den. Det kommer til å bli en bad break-up...

Jeg trodde det skulle hjelpe å følge Lena på Instagram, eller google skuespillerne bak karakterene for å få banka inn i hodet at Girls er en fiktiv historie. At Marnie ikke finnes, eller Shoshanna, eller Jessa, og spesielt ikke Adam! Men å se på Lena føles bare helt likt som å se på Hannah! De har samme klesstil og humor og intellekt og til og med samme venner! Jeg klarer ikke skille mellom de lenger, og når sjefen min sa Lena hadde vært i Oslo sammen med moren nylig i forbindelse med en utstilling reagerte jeg helt ko-ko. Men mest av alt ble jeg letta over at hun hadde klart å komme seg hit og dra igjen før jeg fikk nyss om det siden jeg er helt håpløs når det kommer til kjendiser.

Nå som jeg innser at jeg kan stå overfor mitt midtlivs største problem har jeg begynte å søke etter løsninger. Jeg har sett et tjuetalls piloter, udugelige alle sammen, begynt å kokkelere meg gjennom en skikkelig feit kokebok, noe som er totalt bortkastet på alle plan for ei med kronisk evne til å mislykkes på kjøkkenet (http://mislykkamat.blogspot.no/), selge unna nok eiendeler på finn.no til å kjøpe meg noe dyrt med livstidsgaranti, gå fort i oppoverbakker og løpe i nedoverbakker, ta en cøliaki test som jeg trenger, men ikke takler pga angsten for 30 sekunder med brekninger og sist men ikke minst kutte ut alkohol og legge meg tidlig.

Ja, for hva ville Hannah gjort? Hva har Hannah gjort når livet har spytta henne i trynet, kjevla henne flat og kasta henne ut i svarte natta? Hun lar ting ligge og går i motsatt retning, stort sett. Så når siste episode ruller over lap-top´n og jeg sikkert griner, enten over en råbra slutt eller bare over det faktum at det er slutt, skal jeg ta en Hannah og akseptere det. 

You are good and fine, you are good and fine, you are good and fine, you are good and fine, you are good and fine, you are good and fine, you are good and fine, you are good and fine...

Ja, og jakka denne gangen er en svart track jacket med gullstriper fra Adidas, prime cond, kjøpt på Fretex på Grønland i Oslo for 100 spenn!

Noksagt.

I går kjøpte jeg et bilde som snakket. Det sier mer enn tusen ord sa han som solgte det. I dag er jeg helt ør. Jeg har hengt en duk over bildet. Nå sover det som en papegøye på stueveggen...

(dagens jakke er rosa-rosa, uflatterende, mest syntetisk og made in Thailand).

It´s hip to be square!

For noen år siden ble jeg stoppet ved Birkelunden på Løkka i Oslo av en ung gutt. Han så veldig streit ut og fremstod nervøs med en påtatt selvsikkerhet av typen ungdommen bruker mot de som er eldre for å virke jevngammel.

Han: "Kan jeg stille deg noen spørsmål? Det er til en skoleoppgave."
Jeg: "Ja, det kan du vel...."
Han: "Oppgaven handler om hipstere og sånn..."
Jeg: "Synes du jeg ser ut som en hipster?!"
Han: "Ehhhh, ja?"
Jeg: "Øøøøøø, javel? Jeg anser virkelig ikke meg selv som en hipster så da blir det feil å bruke meg til denne oppgaven din altså. Men lykke til!"

Jeg gikk derfra egentlig litt fornærmet for jeg så jo helt vanlig ut! Kjedelig sveis og vanlig jakke, ordinære bukser og plain´e sko. Fullstendig streit. Det var ikke noe ved meg som sa hip i mine øyne. Men for han som hadde en streit vestkant-stil fremstod jeg kanskje likevel som en hipster. Kanskje skilte jeg meg så mye ut med min streite stil at jeg rett og slett virket som det motsatte. 

Jeg begynte å tenke på hva en hipster er. Kanskje hadde jeg misforstått begrepet? 

-En hipster er en person som ikke ønsker å være lik alle andre, de ser bort i fra motebildet og lar seg ikke påvirke. Fra 1990-tallet betegner det særlig en ungdom som følger en stil og en subkultur preget av en forsiktig protest på det materialiserte forbrukersamfunnet, ujålete «ekthet», hverdagslige klær, retromote samt uavhengig og alternativ populærkultur.

Jeg var sjokkert. Gutten hadde gjort lett research og valgt deretter. I følge Wikipedia var jeg selve betegnelsen på en hipster! Men hva da med alle de såkalte hipsterne som var iferd med å ta over bydelen min? Hva var de hvis jeg var betegnelsen på en hipster? 

-I Norge finnes det også subkulturer knyttet til hipstergruppen. Den største er neo-hipster. I Oslo er hipsterkulturen kjent for å være konsentrert i området rundt Youngstorget og på Grünerløkka. I august arrangeres Øyafestivalen i Oslo, og denne tiltrekker seg størstedelen av norske hipstere.

Neo-hipstere altså. Den nye hipsteren. Men hva betegner egentlig en neo-hipster? 

-Den nye "hipster" generasjonen født mellom 1987 og 1991 som er mer selvsentrert enn hipster generasjonen fra 1982-1986. Mer narsissistisk på grunn av en alltid tilstedeværelse på online profiler som Facebook og Instagram.

Hvis betegnelsen på den norske hipsteren er en internett-avhengig som henger på Øya-festivalen går vi en skrekkelig ensformig fremtid i møte. En ekte hipster i ordets rette forstand ville strengt tatt droppa norges dyreste festival til fordel for riddu riddu. Noen burde korrigere den wiki-sida, men nok fakta som muligens ikke er fakta.

Årets første jakke er en klassisk boblis av den gode gamle 80-talls sorten fra merket Michel Rene Sportswear. Et middels posh merke på lik linje med feks Jean Paul. Kjøpt på Fretex i Molde for 200 kronasjer. Veldig hip for 15 år siden, ganske streit i dag, men uansett en evig hipster-jakke!