Lenge var du bare et lik pakket inn i plast for meg. Nok et offer for sjalusi som tar overhånd, eller for et hjerte som går sånn i kok at det blir knallhardt. Så hardt at når det først blir kaldt er det som å møte asfalten med ansiktet først uten hender til å ta seg for. Umiddelbar smerte. Du var bare nok en kvinne utsatt for noe kriminelt og så satt resten av verden igjen for å nøste opp floken. Jeg unngikk lenge å få vite sannheten om den siste uken opp imot din skjebnesvangre død. Men når jeg endelig tok motet til meg ble jeg helt overveldet over hvor kompleks du faktisk var som menneske. Jeg ble oppriktig umiddelbart glad i deg og så deprimert.
Du fremstår for meg nå som en person jeg ville sett opp til, akkurat slik Donna så opp til deg. En person med så mye kjærlighet å gi men som stadig, på en skrekkelig måte, kontrolleres av et ondskapsfull spill. Og ingen kan hjelpe deg eller stoppe din grusomme skjebne. Du ser enden komme og du tar imot den med hodet hevet selv kneblet. Det er bare for trist!
Men jeg nekter å tro at dette er slutten (Min beste og samtidig værste egenskap hittil). Du må være ment for noe mer, noe større! Noe langt viktigere enn å forføre og skape ubalanse. Eller kanskje er det noe i nettopp det...
"The sound wind makes through the pines. The sentience of animals. What we fear in the dark and what lies beyond the darkness...
Ja, og jakken denne gang er en ganske klassisk og stilren variant i rutete ullstoff, produsert i Sverige en gang på 60-70 tallet vil jeg tro. Nok et funn til en billig penge på Gjenbruken i Elnesvågen, Norges svar på Twin Peaks <3
