For over hundre år siden skrev Bjørnstjerne Bjørnson "Ja, vi elsker dette landet". Ikke visste han da at nettopp den sangen skulle blir så folkekjær for oss nordmenn. Men døper du sønnen din Bjørnstjerne legges lista for å etterlate seg synlige spor ganske høyt spør du meg. Mine foreldre derimot var mest opptatt av å gi oss ungene navn som ikke rimet på ord som fise...
Jeg skulle egentlig hete Maria, men så ble det Marit i siste liten. Jeg har aldri følt meg som ei Maria uansett, men hvem vet hvordan livet mitt kunne utartet seg om jeg ikke ble stempla som et mareritt allerede på barneskolen. Alt jeg vet er at hun i klassen som hette Maria kom unna med det meste, mens jeg var som et svart kryss med sko. Jeg tror også jeg kan ha vært over gjennomsnittet irriterende og muligens litt intens. Men som voksen har jeg begynt å innse at jeg nok var mye mer på nett som barn enn det jeg følte meg. Feks når det kom til 17 mai var jeg helt med.
Jeg var smilende drillpike i hvite mokkasiner som marsjerte med korpset langt uti gokk kl 07 med sludd piskende i ansiktet. Jeg samlet russekort med sitater jeg ikke skjønte noen ting av som "Carpe diem" og "Morrabrød". Jeg fikk spise så mye is jeg ville og syntes aldri dagen var lang nok bortsett fra det året jeg var russ.
17 mai har alltid vært min favoritt-dag. Mer favoritt enn bursdag og julaften til sammen (Nyttårsaften er alltid grusom så den gidder jeg ikke ta med i regnestykket engang). Du ser mye absurd i løpet av den dagen og den starter så skrekkelig tidlig også. Perfekt for A-mennesker som meg som alltid sitter og tvinner tomler og venter på at folk skal stå opp. På 17 mai derimot klarer jeg nesten å bli forsinka til frokoster, for en fryd! Det var før jeg fikk barn vel å merke. Nå går jeg inn i heksemodus i stedet og skulle gjerne hatt både en og to timer mer på morgenen, selv om jeg må opp halv seks.
Alle vet at 17 mai er barnas dag, men jeg vil tørre å påstå at den også er de barnløse sin dag. Det er i hvert fall ikke småbarnsforeldrenes dag. Og jeg fikk litt sjokk da jeg innså i går at min kjære 17 mai feiring, slik jeg har elsket den hele mitt liv, offisielt er over, for alltid! Nå tilhører den barnet mitt og så får jeg heller fokusere på hvordan jeg skal overtale han til å ikke bli medlem av en russebuss...
Dagens jakke har de siste åra erstattet cep`et jeg ikke har. Enn så lenge har denne kreasjonen fra HKK, Finland være en grei trøst, designet av den svenske moteskaperen og fotomodellen Gunilla Pontén. Men det er helt tydelig behov for ull på sikt hvis det er slik at vi med barn må oppholde oss utendørs i timevis 17 mai.
