Noen ganger føles livet som en lang oppoverbakke. Og selv om du prøver å tenke aldri så hardt på alle som har det mye verre blir ikke bakken noe slakere. Den blir nesten bare enda brattere. For ikke bare er du svak i sammenligning med de fleste andre, men du er også udugelig som ikke kan ta deg sammen og bare være happy. For ikke har du blitt utsatt for mishandling eller vold, seksuelle overgrep eller psykisk terror. Ikke har du hatt en grusom oppvekst fylt av omsorgssvikt og mangel på kjærlighet, blitt mobbet over gjennomsnittet, vært uten venner eller fått stempelet taper.
Nei, tvert imot har du egentlig hatt det ganske ok. Men likevel har du alltid hatt en vedvarende følelse av negativitet og pessimisme overfor det meste. Likevel har noe ligget i bakhodet og murret, ligget i magen og surnet, vært trekt nedover hodet og strammet, sittet i brystet og tynget, hengt i lufta og stinket. Så du prøver å bli en del av det og akseptere det som et livsviktig organ du ikke kan leve uten.
I mitt aller første minne sitter jeg på en spark. Det er mørkt og kaldt ute, tidlig morgen. Mamma kjører sparken og jeg sitter på. Jeg er et sted mellom 3 og 4 år. Når jeg tenker på dette minnet ser jeg en kort snutt på noen sekunder akkurat idet vi er nesten ferdig med flata og skal til å kjøre ned den siste lange bakken mot barnehagen. Vi er rett ved trafostasjonen og jeg kan høre den svake summinga av elektrisitet sammen med treverket i sparken som knirker hver gang mamma spenner fra. Jeg er sikret med et skjerf rundt livet, men inni meg gnager en utrygg følelse. En følelse av uro og håpløshet. Som tunge sommerfugler med våte vinger kravler den rundt i magen og vil opp til brystet og halsen. Men jeg svelger og svelger. Jeg holder de nede så de ikke skal komme ut og avsløre hvor svak og håpløs jeg er.
Ja, ikke visste jeg at alle disse tunge, mørke, overfylte, desperate, vonde, triste og håpløse dagene, ikke må være selve livet mitt. Ikke før nå, for jeg kan slippe taket! Og jeg tror ikke lenger at barn kan være født deprimerte og kanskje forhåndsdømt til et liv med evig natt eller evig dag. For selv om min oldemor endte sine dager på en altfor trist måte så betyr ikke det at jeg må lide samme skjebne. Jeg skylder henne heller å vende på flere steiner enn det hun fikk gjort. For som Bjørn Dæhlie sa:
"Når du tror du holder på å dø, har du 10% igjen!"
Jakken i dag tilhører min veldig gode venninne Aurora Foss. Kanskje en av de sterkeste menneskene jeg kjenner, både fysisk og psykisk. Hennes favoritt-jakke ble kjøpt i 2008 på Angels Speed Equipment og det var love at first sight. En kjærlighet som fortsatt er så sterk at hun ikke tør ha den på seg på byen i frykt for at noen skal rappe den. Jakken er av merket Excelled og fra Betty Boop by American Toons serien de gjorde på 80-tallet. Og den forrige eieren er ingen ringere enn tidligere Mayhem-vokalist Maniac! Boop-boop-bi-doo!
