Når det er akkurat sånn elsker jeg å fortsatt finnes.

Jeg husker en gang jeg satt i badekaret som barn. Vannet var veldig varmt og kroppen min kokte. Jeg klarte ikke ta stilling og ble sittende å se på det mørk og lys rosa tapetet på veggene. Det kom ut av veggen mot gulvbelegget som var brunt i to toner. Det hadde et mønster som minnet om et Rorschach-kort og lignet et slags sint dyre/menneske-hode fra asiatisk mytologi. Jeg ble aldri ferdig med å fundere over meningen med de hodene de 20 åra de stirra på meg mens jeg satt på do. Badekaret ble erstattet med dusj så fort det kom kronerulling på bordet.

Men en opprinnelig baderoms-løsning fikk alltid bestå og det var det en boks av tre med topplokk. Under lokket kunne en se ned til bunnen av skittentøyskurven i vaskekjelleren via et stort svart rør. Vi var arbeiderklasse-familie, kristne, avholds og sparsommelige. Men vi hadde den smarteste praktiske husmors-løsningen i byggefeltet. Det og en badstue som nesten aldri ble brukt.

En gang klatret jeg ned via røret for å teste forholda. Men det eneste jeg fikk ut av det var et stort skrubbsår på magen, og skuffelsen over at bunnen av skittentøyskurven ikke var det sorte hullet jeg ønsket meg. Ofte lekte jeg at jeg reiste til andre dimensjoner. Via en stor pappeske, et klesskap, en fryser, under en sofa, eller gjennom et skittentøys-rør. Jeg prøvde meg også på sånne rør som går under veien så grøfter møtes, men den interessen tok tvert slutt etter at jeg så IT uten lov hos en nabo.

Det var veldig strengt i min familien med aldersgrenser for film. Og helt siden jeg satt i trappa og så på resten av familien se på Sigourney Weaver redde gorillaer nede i tv-stua har jeg forbannet aldersgrenser for film. Jeg begynte å se film hos alle i nabolaget med parabol. Der ble det sendt mye på dagtid før foreldre var kommet hjem fra jobb. Og selv om jeg angret litt den gangen jeg skulle gå hjem alene i mørket, etter å ha sett Critters, var jeg fast bestemt på at ingenting burde bety mer enn å ha egne oppfatninger av hva som er best for hvem. Det er ganske stor forskjell på barn og hva de tåler eller ikke. Og selv om begge mine søsken dro på C.I.S.V. leir, og jeg ikke turte, betød ikke det at jeg ikke kunne se Gorillaens rike sammen med familien. Selv om jeg var under 13.

Å vokse opp ensom høres kanskje trist ut, men når du ikke kjenner til noe annet blir det en form for drivkraft mer enn noe annet. Å få reise bort til andre dimensjoner ved hjelp av fantasi, kjedsomhet og ensomhet kan være ganske fruktbart på sikt. Å lage radioprogram på jenterommet med rosa vegg-til-vegg teppe og provisorisk himmelseng hadde større underholdningsverdi enn VHS-spillere og Nintendo.

Jeg husker den sommeren alle i gata hadde reist med campingvogn til Liseberg og Hauglia var en spøkelsesby. Men vi hadde jordbær og aldri har jeg følt meg mer lykkelig enn under det tunge nettet som skulle holde fuglene borte. Aldri har jeg tålt varmen bedre, eller nytt stillheten mer. Og ensomheten hadde aldri vært større enn akkurat da. Men jeg husker jeg levde og at jeg tenkte på at nå lever jeg i verden, og jeg skal ikke på skolen før om veldig, veldig lenge. Så lenge at jeg ikke kunne forestiller meg noe annet enn at det var lenge til.

Og førjulstid, med nyheter om krig på radio, klementiner, nedvasking av hus, redsel for hjernehinnebetennelse, flere meter med snø, lyden av trekket i slalombakken, spark-turer, neglesprett, endeløst mørke, frosset hår hjem fra svømming, en ny verden under hver snø-tunge grein, rosa miniski, julestjerner og julekalender med visdomsord som jeg ikke kunne brydd meg mindre om, eller små poser med haribo-bamser jeg aldri har likt før eller siden (kanskje det mest ubrukelige godteriet noen gang!!). Og selv etter å ha spydd meg gjennom lille julaften fra Elnesvågen til Harøya, med en svart søppelsekk mellom beina i bilen, og muskelsmerter i hele kroppen. Full av angst for å leve, og samtidig livredd for å forsvinne, tenkte jeg at når det er akkurat sånn elsker jeg å fortsatt finnes...

Jakken husker jeg ikke hvor jeg kjøpte, men den er fra Wetherall, Great Brittain og i 100% ull. Jeg husker at jeg tenkte at det finnes ikke finere rute-kombinasjon enn når i grønt og blått, og det ble kjøps-grunnlag. Og jeg husker meg selv som fuglen phoenix som stod opp fra de døde og ble født på ny det året jeg brukte denne jakka mest. Nå er den blitt litt for liten, men jeg bruker den på åpen jakke temperatur-vennlige dager, eller evt med et stort skjerf...

Og all honnør til han som kjøpte en jakke av meg i dag på selveste Black Friday! Følg hans eksempel og kjøp brukt! Det er så ufattelig mye fint å ta av, og vi vet alle hvorfor gjenbruk er veien å gå.

Fortsatt god førjulstid!

 

En søknad fra gjerdet...

Jeg har en performativ ide som jeg ønsker å søke årets høstutstilling med.

Den er som følger:

En musikalsk performance med fremførelser på gitte tidspunkt som involverer en satt scenografi som er en varig del av utstillingen tiden den varer. For hver forestilling vil denne «scenen» eller «rommet» settes tilbake til slik den så ut før forestillingen startet. 

Jeg ser for meg rommet slik:

Alt er rødt. Alt jeg har på meg er rødt, alle rekvisitter, belysningen og scenografien. Sånn sett vil effekten slik jeg ser den for meg fungere best i et rom som i utgangspunktet er mørkt, men som kan iscenesettes med lys slik at stemningen blir riktig. Jeg vurderer video-collager i rødt som vil gå på endeveggen i rommet og fungere som en back-drop til scenen. Slik sett vil forestillingen la seg gjennomføre på en scene også, men da helst i et rom som kan mørklegges. Hvis det fungerer kan disse eventuelt gå utstillingen gjennom som en puls sammen med en pulserende eller jevn tone feks. Det kunne også ha fungert at jeg gjorde mine forestillinger uten å stoppe lyd og bilde. Men dette må prøves ut i forkant når en vet hvor en slik type forestilling kunne passet inn på Kunstnernes Hus.Forestillingen vil bestå av musikk fremført live av meg og tekster i form av dikt. Jeg tenker å foreta kostyme-skifte mens jeg spiller eller leser. Hvis det kan fungere dramaturgisk har jeg en ide om å montere en slynge i taket av typen man kan se på treningsstudio. Denne vil jeg henge i i løpet av forestillingen mens jeg også spiller, fremfører tekst og skifter kostyme. Om det lar seg gjøre uten å se helt komedie ut.

Jeg er opptatt av manus i den grad at det er en satt ramme rundt som støtter opp bildet jeg har i hodet. Men jeg er også opptatt av det umiddelbare og det tilfeldige. I musikken min jobber jeg nesten utelukkende improvisert, men jeg har et teknisk oppsett tilgjengelig som jeg kjenner til å rammer inn. 

Diktene jeg vil fremføre er utdrag fra et manus jeg sendte til Cappelen forlag som 12 åring. De gjenspeiler en jente i den mest høyt-siktende fasen av sitt unge liv hvor naiviteten overfor den voksne verden er farlig sterkt til stedet. Diktene er pinlige, banale og svulstige. Men den 12 år gamle jenta framtrer likevel skamløst seriøst overbevisende…

I forestillingen møter et voksent resultat av en dypt konservativ, men drømmende og håpefull 12 åring seg selv igjen. Kvinnen ser tilbake på en tid hvor hun hadde skyhøye ambisjoner drevet utelukkende av en brennende tro på seg selv. Og stiller nå spørsmål ved hva som egentlig har skjedd med den flammen på veien fra ung jente til voksen kvinne. 

Det er min intensjon at forestillingen får et tragikomisk preg. Jeg er ikke verken grasiøs eller komfortabel i min egen kropp og vil bruke kroppen av den grunn. Dessverre har jeg ikke det beste materialet å vise til i denne søknaden da ideen er ganske ny. Den kom til meg etter at jeg nylig fikk avslag om å stille ut på Galleri Soft. (Noe som igjen resulterte i en problemstilling på hjemmefronten hvor samboeren min stilte spørsmål ved om jeg muligens kan ha Asberger Syndrom…) 

Legger ved video-dokumentasjon av en performance-skisse som kan gi et slags inntrykk av hva jeg ser for meg med elementer jeg tenker å ha med. 


Denne søknaden ble aldri fullført, men dagens jakke skal få skinne i all sin røde prakt på en uviktig blogg 3 år senere. Av merket Adidas kjøpt på Fretex vil jeg tro, eller muligens Uff... Alt jeg husker er at den var F-E-T og hadde mitt navn på seg, og det til tross for at jeg ikke går i rødt særlig ofte. Men  jakka er så sjukt prime fra en svunnen sports wear tid hvor alt skulle være litt for lite og litt for trangt...