Den er som følger:
En musikalsk performance med fremførelser på gitte tidspunkt som involverer en satt scenografi som er en varig del av utstillingen tiden den varer. For hver forestilling vil denne «scenen» eller «rommet» settes tilbake til slik den så ut før forestillingen startet.
Jeg ser for meg rommet slik:
Alt er rødt. Alt jeg har på meg er rødt, alle rekvisitter, belysningen og scenografien. Sånn sett vil effekten slik jeg ser den for meg fungere best i et rom som i utgangspunktet er mørkt, men som kan iscenesettes med lys slik at stemningen blir riktig. Jeg vurderer video-collager i rødt som vil gå på endeveggen i rommet og fungere som en back-drop til scenen. Slik sett vil forestillingen la seg gjennomføre på en scene også, men da helst i et rom som kan mørklegges. Hvis det fungerer kan disse eventuelt gå utstillingen gjennom som en puls sammen med en pulserende eller jevn tone feks. Det kunne også ha fungert at jeg gjorde mine forestillinger uten å stoppe lyd og bilde. Men dette må prøves ut i forkant når en vet hvor en slik type forestilling kunne passet inn på Kunstnernes Hus.Forestillingen vil bestå av musikk fremført live av meg og tekster i form av dikt. Jeg tenker å foreta kostyme-skifte mens jeg spiller eller leser. Hvis det kan fungere dramaturgisk har jeg en ide om å montere en slynge i taket av typen man kan se på treningsstudio. Denne vil jeg henge i i løpet av forestillingen mens jeg også spiller, fremfører tekst og skifter kostyme. Om det lar seg gjøre uten å se helt komedie ut.
Jeg er opptatt av manus i den grad at det er en satt ramme rundt som støtter opp bildet jeg har i hodet. Men jeg er også opptatt av det umiddelbare og det tilfeldige. I musikken min jobber jeg nesten utelukkende improvisert, men jeg har et teknisk oppsett tilgjengelig som jeg kjenner til å rammer inn.
Diktene jeg vil fremføre er utdrag fra et manus jeg sendte til Cappelen forlag som 12 åring. De gjenspeiler en jente i den mest høyt-siktende fasen av sitt unge liv hvor naiviteten overfor den voksne verden er farlig sterkt til stedet. Diktene er pinlige, banale og svulstige. Men den 12 år gamle jenta framtrer likevel skamløst seriøst overbevisende…
I forestillingen møter et voksent resultat av en dypt konservativ, men drømmende og håpefull 12 åring seg selv igjen. Kvinnen ser tilbake på en tid hvor hun hadde skyhøye ambisjoner drevet utelukkende av en brennende tro på seg selv. Og stiller nå spørsmål ved hva som egentlig har skjedd med den flammen på veien fra ung jente til voksen kvinne.
Det er min intensjon at forestillingen får et tragikomisk preg. Jeg er ikke verken grasiøs eller komfortabel i min egen kropp og vil bruke kroppen av den grunn. Dessverre har jeg ikke det beste materialet å vise til i denne søknaden da ideen er ganske ny. Den kom til meg etter at jeg nylig fikk avslag om å stille ut på Galleri Soft. (Noe som igjen resulterte i en problemstilling på hjemmefronten hvor samboeren min stilte spørsmål ved om jeg muligens kan ha Asberger Syndrom…)
Legger ved video-dokumentasjon av en performance-skisse som kan gi et slags inntrykk av hva jeg ser for meg med elementer jeg tenker å ha med.
Denne søknaden ble aldri fullført, men dagens jakke skal få skinne i all sin røde prakt på en uviktig blogg 3 år senere. Av merket Adidas kjøpt på Fretex vil jeg tro, eller muligens Uff... Alt jeg husker er at den var F-E-T og hadde mitt navn på seg, og det til tross for at jeg ikke går i rødt særlig ofte. Men jakka er så sjukt prime fra en svunnen sports wear tid hvor alt skulle være litt for lite og litt for trangt...
