Youth is wasted on the young!

Hvis jeg fikk ett ønske oppfylt ville det vært å få være 16 år igjen, men med den mentale alderen til en 39-åring. Først da ville jeg kunne levd ut mitt beste potensiale! Mens i dag ser det bare stusselig ut om jeg prøver. 

Ja, jeg vet flere nå tenker: Nei! Tull! Det er aldri for seint! MEN jeg må ærlig innrømme at det finnes ikke noe mer kleint enn godt voksne folk som går i barndommen på en selvrealiserende måte. Jeg unner selvfølgelig likesinnede å selvrealisere seg som 16-åringer i en alder av 39, men det er ikke for meg. Jeg holder fortsatt en knapp på at jeg på et tidspunkt får ett ønske oppfylt, og til den tid har jeg dette tydelig klart.

Lenge tenkte jeg på ideen om å lage et TV-program som skulle handle om mannen og kvinna i gata, og hvilke ikke lenger eksisterende band, eller artister, de ville opplevd live om de fikk velge. Jeg lagde til og med en liste over dette for de ansatte på daværende arbeidssted, Mat & Mer på Bjølsen. Og tro meg, på den tiden var det ikke mye bra å se på tv! På mange måter var jeg forut for min tid med mye, men jeg var mer opptatt av å si ja til å jobbe på kafe´ enn å bygge en alternativ karriere. Jeg skjønte rett og slett ikke hvor enkelt det ville vært om jeg bare hadde vært grundig og insisterende. Ja, vært meg selv rett og slett!

For å si det sånn, hadde jeg visst da det jeg vet i dag, om hvordan ting fungerer, ville jeg vært helt insane på underholdningsfronten og levd av dette fortsatt. Men jeg skjønte jo ikke at det var plass til ei som meg, og jeg skjønte heller ikke min egen verdi nok til at jeg var selektiv. Dette gjaldt på de fleste plan. Å stå opp for seg selv er så viktig! Spesielt mens en fortsatt har sove-rynker som er borte 3 sek. etter at hodet har forlatt puta.

Når jeg tenker tilbake på ungdommen og hvor mye tid jeg kasta bort på å bekymre meg så blir jeg opprørsk trist av en sånn grad at jeg blir paralysert. Og det eneste jeg klarer å tenke på er hvor bortkastet den ungdommen var på meg og kanskje er på ungdommer generelt i dag.

For hvilket ungt menneske forstår egentlig verdien av å være ung i ordets rette forstand? De streber så intenst etter å bli større, helt fra de er bittesmå. Og hvis de hadde visst som unge hva de strebet etter ville de stoppet opp umiddelbart og gjort alt i sin makt for å forbli unge. 

For det er helt magisk det som skjer når et menneske er et steinkast unna å bli voksen, og jeg lovpriser hver voksne person jeg opplever har gått i barndommen, eller som kanskje aldri forlot den. Jeg unner alle de som måtte vokse opp for fort et øyeblikks sjanse til å være 16 igjen, uten bekymringer og forventninger eller sorger.

Og det er nå nesten ett år siden Jakke postet en post sist (hææææææ?!) så det var på sin plass med en aldri så liten unik Jakke-jakke i den forbindelse, og en helt spesiell takk til en dame jeg intenst skulle ønske jeg kunne opplevd 16-åra sammen med. Jakka ble kjøpt på 70 % som alt rosa og er fra det amerikanske merket Alpha Industries, pimpet av fineste Grete Neseblod. 

Stay young!

Når det er akkurat sånn elsker jeg å fortsatt finnes.

Jeg husker en gang jeg satt i badekaret som barn. Vannet var veldig varmt og kroppen min kokte. Jeg klarte ikke ta stilling og ble sittende å se på det mørk og lys rosa tapetet på veggene. Det kom ut av veggen mot gulvbelegget som var brunt i to toner. Det hadde et mønster som minnet om et Rorschach-kort og lignet et slags sint dyre/menneske-hode fra asiatisk mytologi. Jeg ble aldri ferdig med å fundere over meningen med de hodene de 20 åra de stirra på meg mens jeg satt på do. Badekaret ble erstattet med dusj så fort det kom kronerulling på bordet.

Men en opprinnelig baderoms-løsning fikk alltid bestå og det var det en boks av tre med topplokk. Under lokket kunne en se ned til bunnen av skittentøyskurven i vaskekjelleren via et stort svart rør. Vi var arbeiderklasse-familie, kristne, avholds og sparsommelige. Men vi hadde den smarteste praktiske husmors-løsningen i byggefeltet. Det og en badstue som nesten aldri ble brukt.

En gang klatret jeg ned via røret for å teste forholda. Men det eneste jeg fikk ut av det var et stort skrubbsår på magen, og skuffelsen over at bunnen av skittentøyskurven ikke var det sorte hullet jeg ønsket meg. Ofte lekte jeg at jeg reiste til andre dimensjoner. Via en stor pappeske, et klesskap, en fryser, under en sofa, eller gjennom et skittentøys-rør. Jeg prøvde meg også på sånne rør som går under veien så grøfter møtes, men den interessen tok tvert slutt etter at jeg så IT uten lov hos en nabo.

Det var veldig strengt i min familien med aldersgrenser for film. Og helt siden jeg satt i trappa og så på resten av familien se på Sigourney Weaver redde gorillaer nede i tv-stua har jeg forbannet aldersgrenser for film. Jeg begynte å se film hos alle i nabolaget med parabol. Der ble det sendt mye på dagtid før foreldre var kommet hjem fra jobb. Og selv om jeg angret litt den gangen jeg skulle gå hjem alene i mørket, etter å ha sett Critters, var jeg fast bestemt på at ingenting burde bety mer enn å ha egne oppfatninger av hva som er best for hvem. Det er ganske stor forskjell på barn og hva de tåler eller ikke. Og selv om begge mine søsken dro på C.I.S.V. leir, og jeg ikke turte, betød ikke det at jeg ikke kunne se Gorillaens rike sammen med familien. Selv om jeg var under 13.

Å vokse opp ensom høres kanskje trist ut, men når du ikke kjenner til noe annet blir det en form for drivkraft mer enn noe annet. Å få reise bort til andre dimensjoner ved hjelp av fantasi, kjedsomhet og ensomhet kan være ganske fruktbart på sikt. Å lage radioprogram på jenterommet med rosa vegg-til-vegg teppe og provisorisk himmelseng hadde større underholdningsverdi enn VHS-spillere og Nintendo.

Jeg husker den sommeren alle i gata hadde reist med campingvogn til Liseberg og Hauglia var en spøkelsesby. Men vi hadde jordbær og aldri har jeg følt meg mer lykkelig enn under det tunge nettet som skulle holde fuglene borte. Aldri har jeg tålt varmen bedre, eller nytt stillheten mer. Og ensomheten hadde aldri vært større enn akkurat da. Men jeg husker jeg levde og at jeg tenkte på at nå lever jeg i verden, og jeg skal ikke på skolen før om veldig, veldig lenge. Så lenge at jeg ikke kunne forestiller meg noe annet enn at det var lenge til.

Og førjulstid, med nyheter om krig på radio, klementiner, nedvasking av hus, redsel for hjernehinnebetennelse, flere meter med snø, lyden av trekket i slalombakken, spark-turer, neglesprett, endeløst mørke, frosset hår hjem fra svømming, en ny verden under hver snø-tunge grein, rosa miniski, julestjerner og julekalender med visdomsord som jeg ikke kunne brydd meg mindre om, eller små poser med haribo-bamser jeg aldri har likt før eller siden (kanskje det mest ubrukelige godteriet noen gang!!). Og selv etter å ha spydd meg gjennom lille julaften fra Elnesvågen til Harøya, med en svart søppelsekk mellom beina i bilen, og muskelsmerter i hele kroppen. Full av angst for å leve, og samtidig livredd for å forsvinne, tenkte jeg at når det er akkurat sånn elsker jeg å fortsatt finnes...

Jakken husker jeg ikke hvor jeg kjøpte, men den er fra Wetherall, Great Brittain og i 100% ull. Jeg husker at jeg tenkte at det finnes ikke finere rute-kombinasjon enn når i grønt og blått, og det ble kjøps-grunnlag. Og jeg husker meg selv som fuglen phoenix som stod opp fra de døde og ble født på ny det året jeg brukte denne jakka mest. Nå er den blitt litt for liten, men jeg bruker den på åpen jakke temperatur-vennlige dager, eller evt med et stort skjerf...

Og all honnør til han som kjøpte en jakke av meg i dag på selveste Black Friday! Følg hans eksempel og kjøp brukt! Det er så ufattelig mye fint å ta av, og vi vet alle hvorfor gjenbruk er veien å gå.

Fortsatt god førjulstid!

 

En søknad fra gjerdet...

Jeg har en performativ ide som jeg ønsker å søke årets høstutstilling med.

Den er som følger:

En musikalsk performance med fremførelser på gitte tidspunkt som involverer en satt scenografi som er en varig del av utstillingen tiden den varer. For hver forestilling vil denne «scenen» eller «rommet» settes tilbake til slik den så ut før forestillingen startet. 

Jeg ser for meg rommet slik:

Alt er rødt. Alt jeg har på meg er rødt, alle rekvisitter, belysningen og scenografien. Sånn sett vil effekten slik jeg ser den for meg fungere best i et rom som i utgangspunktet er mørkt, men som kan iscenesettes med lys slik at stemningen blir riktig. Jeg vurderer video-collager i rødt som vil gå på endeveggen i rommet og fungere som en back-drop til scenen. Slik sett vil forestillingen la seg gjennomføre på en scene også, men da helst i et rom som kan mørklegges. Hvis det fungerer kan disse eventuelt gå utstillingen gjennom som en puls sammen med en pulserende eller jevn tone feks. Det kunne også ha fungert at jeg gjorde mine forestillinger uten å stoppe lyd og bilde. Men dette må prøves ut i forkant når en vet hvor en slik type forestilling kunne passet inn på Kunstnernes Hus.Forestillingen vil bestå av musikk fremført live av meg og tekster i form av dikt. Jeg tenker å foreta kostyme-skifte mens jeg spiller eller leser. Hvis det kan fungere dramaturgisk har jeg en ide om å montere en slynge i taket av typen man kan se på treningsstudio. Denne vil jeg henge i i løpet av forestillingen mens jeg også spiller, fremfører tekst og skifter kostyme. Om det lar seg gjøre uten å se helt komedie ut.

Jeg er opptatt av manus i den grad at det er en satt ramme rundt som støtter opp bildet jeg har i hodet. Men jeg er også opptatt av det umiddelbare og det tilfeldige. I musikken min jobber jeg nesten utelukkende improvisert, men jeg har et teknisk oppsett tilgjengelig som jeg kjenner til å rammer inn. 

Diktene jeg vil fremføre er utdrag fra et manus jeg sendte til Cappelen forlag som 12 åring. De gjenspeiler en jente i den mest høyt-siktende fasen av sitt unge liv hvor naiviteten overfor den voksne verden er farlig sterkt til stedet. Diktene er pinlige, banale og svulstige. Men den 12 år gamle jenta framtrer likevel skamløst seriøst overbevisende…

I forestillingen møter et voksent resultat av en dypt konservativ, men drømmende og håpefull 12 åring seg selv igjen. Kvinnen ser tilbake på en tid hvor hun hadde skyhøye ambisjoner drevet utelukkende av en brennende tro på seg selv. Og stiller nå spørsmål ved hva som egentlig har skjedd med den flammen på veien fra ung jente til voksen kvinne. 

Det er min intensjon at forestillingen får et tragikomisk preg. Jeg er ikke verken grasiøs eller komfortabel i min egen kropp og vil bruke kroppen av den grunn. Dessverre har jeg ikke det beste materialet å vise til i denne søknaden da ideen er ganske ny. Den kom til meg etter at jeg nylig fikk avslag om å stille ut på Galleri Soft. (Noe som igjen resulterte i en problemstilling på hjemmefronten hvor samboeren min stilte spørsmål ved om jeg muligens kan ha Asberger Syndrom…) 

Legger ved video-dokumentasjon av en performance-skisse som kan gi et slags inntrykk av hva jeg ser for meg med elementer jeg tenker å ha med. 


Denne søknaden ble aldri fullført, men dagens jakke skal få skinne i all sin røde prakt på en uviktig blogg 3 år senere. Av merket Adidas kjøpt på Fretex vil jeg tro, eller muligens Uff... Alt jeg husker er at den var F-E-T og hadde mitt navn på seg, og det til tross for at jeg ikke går i rødt særlig ofte. Men  jakka er så sjukt prime fra en svunnen sports wear tid hvor alt skulle være litt for lite og litt for trangt...

If I live too long I´m afraid I´ll die...

Jeg synker ned i badekaret som akkurat er blitt vasket med zalo, for å få bort gammelt kroppsfett. Det er utrolig hvor fort ting blir fettete og jeg kan bare forestille meg hvor fett verden var før såpa ble oppfunnet. Badekaret mitt er av typen verdens minste i støpejern og det minner meg om badestampen hos farmor som klarte å romme meg og dukka akkurat. Hodet mitt og knær fulle av blåmerker fra sommeren var det eneste som fikk se dagens lys. Alt hjemme hos meg er lite. Det du ikke visste kom i miniatyr-utgave finnes hjemme hos meg, bortsett fra livet mitt. Noen har små liv, harmoniske, fine liv fylt av glede og harmoni. For real. Det har psykologen min sagt, at selv om du er 70 år og har vært kronisk deprimert store deler av livet, kan ting plutselig snu i en alder av dau-gammal. Så det er bare å leve på! Noen ganger når jeg ser folk tusle forbi vinduet mitt fantaserer jeg om livene de lever. At du kan se på gangen om de har det greit eller ikke. I det siste har jeg sett en eldre pakistansk mann gå forbi flere ganger om dagen. Han har en gange som er uforutsigbar og sammen med kroppen hans gir den et inntrykk av at han enten er beruset eller bare veldig skral. Jeg holder en knapp på sistnevnte siden jeg har fått et innblikk i hva han egentlig driver med. Han henter banan-esker, tre om gangen, noe som gjør forbipasserende enda mer urolige. Så urolig til tider at de sørger for å holde seg to meter unna han ved forbi-passering i tilfelle han skulle stupe i hvilken som helst retning. Men han stuper ikke, han går på, skralt og stødig. Jeg samler også sånne kasser for tiden, men ingen går to meter unna meg når de passerer. Det er fordi jeg passer på å forsikre alle om at jeg er totalt oppegående og "normal". Jeg kommer ikke til å velte over ende og skape problemer. Jeg kommer ikke til å plutselig skrike høyt uten grunn, eller kaste kasser på noen som har en tilsynelatende bra dag. Nei, jeg går i strak linje og bærer kasser som om jeg aldri har gjort noe annet. Og en blir ganske god til å bære kasser, tomme som fulle, når en har flyttet over 20 ganger. Akkurat som en blir temmelig god på å klapse fluer når en har bodd på ett og samme sted litt for lenge. Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne være han pakistanske mannen som ser ut som han skal trekke sin siste pust når som helst. Ikke fordi jeg vil dø, men fordi jeg følte for å gå sakte og skranglete fordi jeg var dritt lei av å bære kasser i strak linje. I Molde var det en gang et utested som lå i enden av Storgata i første etasjen på et hotell, som var så lite at alle bare kalte det Hanskerommet. Hver sommer tilbragte jeg og søsknene mine flerfoldige timer langs de skandinaviske landeveier i en VW golf, trøkka sammen som sardiner i en hermetikkboks. At bilen ikke var utstyrt med sikkerhetsbelter var ikke noe problem for å si det sånn. En tidligere kjæreste brukte bare å kalle kåken min for sigøyner-campingvogna. Jeg lo av det da, men latteren er ikke like høy lenger som den var. Kanskje burde jeg legge korta på bordet og se realiteten i øynene. Ta oksen ved horna, slå et slag for meg selv, ryke og reise, være meg selv for en gang skyld, for det er faen ikke så lett! (unnskyld mamma for at jeg banna, vet du leser bloggen i ny og ne). Var det ikke snart på tide å ekspandere? Er ikke det det første alle forbinder med å bli eldre? At alt skal ekspandere? At livet skal spy fra levra, eder og galle, make it or break it, fuck the world, alt er trash og ingenting er egentlig ekte? Horisonter skal utvides og du skal bli smartere, mer løsningsorientert, tryggere, tøffere, klokere, mer inkluderende, mer ressurssterk, oppfinnsom, stige i gradene, bygge tårn, rulle baller og leve livet. Mens her ligger jeg i badekaret mitt på størrelse med den oppvaskkummen jeg burde hatt i en alder av 37 år og prøver å ekspandere. I stedet føles det som om jeg krymper i desperasjon etter å passe inn når jeg helst vil strekke meg ut! Men det er ikke plass og det er så himla vanskelig å stå oppreist når takhøyden er under gjennomsnittet. Jeg burde strengt tatt begynne å passe inn snart, begynne å vokse og heller forlate denne krypten til fordel for et paradis som passer mitt ekspanderte, utstrakte jeg bedre... Eller jeg kan akseptere at jeg er som jeg er, for kanskje er det ikke så ille som jeg tror å krympe til du ender dine dager i posen på en støvsuger... Dagens jakke er av typen OIL-skin og fra merket Paul Partridge, et tilsynelatende ubrukt kupp for 300 kronasjer. Den mangler hette dessverre, men det er å vente når kjøpet er gjort på loppis. Oslo sin beste loppis vel og merke under regi av Bekkelaget skolekorps (ikke sponset). Fader så mye bra folk der borte donerer! Uansett, dette er jakken jeg alltid har ønsket meg! Og det er kakse-jakken som får en hvilken som helst boms til å lyse opp som den kuleste hipster. I tillegg er den ekstremt funksjonell, så ELSK! Oil-skin er fuckings fremtiden! Alt preller av.

Evig natt eller evig dag?

Noen ganger føles livet som en lang oppoverbakke. Og selv om du prøver å tenke aldri så hardt på alle som har det mye verre blir ikke bakken noe slakere. Den blir nesten bare enda brattere. For ikke bare er du svak i sammenligning med de fleste andre, men du er også udugelig som ikke kan ta deg sammen og bare være happy. For ikke har du blitt utsatt for mishandling eller vold, seksuelle overgrep eller psykisk terror. Ikke har du hatt en grusom oppvekst fylt av omsorgssvikt og mangel på kjærlighet, blitt mobbet over gjennomsnittet, vært uten venner eller fått stempelet taper.  

Nei, tvert imot har du egentlig hatt det ganske ok. Men likevel har du alltid hatt en vedvarende følelse av negativitet og pessimisme overfor det meste. Likevel har noe ligget i bakhodet og murret, ligget i magen og surnet, vært trekt nedover hodet og strammet, sittet i brystet og tynget, hengt i lufta og stinket. Så du prøver å bli en del av det og akseptere det som et livsviktig organ du ikke kan leve uten.  

I mitt aller første minne sitter jeg på en spark. Det er mørkt og kaldt ute, tidlig morgen. Mamma kjører sparken og jeg sitter på. Jeg er et sted mellom 3 og 4 år. Når jeg tenker på dette minnet ser jeg en kort snutt på noen sekunder akkurat idet vi er nesten ferdig med flata og skal til å kjøre ned den siste lange bakken mot barnehagen. Vi er rett ved trafostasjonen og jeg kan høre den svake summinga av elektrisitet sammen med treverket i sparken som knirker hver gang mamma spenner fra. Jeg er sikret med et skjerf rundt livet, men inni meg gnager en utrygg følelse. En følelse av uro og håpløshet. Som tunge sommerfugler med våte vinger kravler den rundt i magen og vil opp til brystet og halsen. Men jeg svelger og svelger. Jeg holder de nede så de ikke skal komme ut og avsløre hvor svak og håpløs jeg er.

Ja, ikke visste jeg at alle disse tunge, mørke, overfylte, desperate, vonde, triste og håpløse dagene, ikke må være selve livet mitt. Ikke før nå, for jeg kan slippe taket! Og jeg tror ikke lenger at barn kan være født deprimerte og kanskje forhåndsdømt til et liv med evig natt eller evig dag. For selv om min oldemor endte sine dager på en altfor trist måte så betyr ikke det at jeg må lide samme skjebne. Jeg skylder henne heller å vende på flere steiner enn det hun fikk gjort. For som Bjørn Dæhlie sa:

"Når du tror du holder på å dø, har du 10% igjen!"

Jakken i dag tilhører min veldig gode venninne Aurora Foss. Kanskje en av de sterkeste menneskene jeg kjenner, både fysisk og psykisk. Hennes favoritt-jakke ble kjøpt i 2008 på Angels Speed Equipment og det var love at first sight. En kjærlighet som fortsatt er så sterk at hun ikke tør ha den på seg på byen i frykt for at noen skal rappe den. Jakken er av merket Excelled og fra Betty Boop by American Toons serien de gjorde på 80-tallet. Og den forrige eieren er ingen ringere enn tidligere Mayhem-vokalist Maniac! Boop-boop-bi-doo!

Drive 4 ever!

Velkommen til  første innlegg i serien "Jakke med gjest med Marit Morell"! En forlengelse av bloggen du har kjent til nå. 

Og nå må du ikke tro at Jakke med Marit Morell er gått tom for jakker å blogge om, nei tvert om! MEN pga plassmangel i nåværende bolig måtte jeg leie meg et lager på Dal sist jeg flyttet. Og dit gikk restlageret av jakker blant annet. Men desto mer plass til nye innkjøp! Eller egentlig ikke, men joda! 

SÅ, i mellomtiden kjører jeg en stund fremover en blogg om andre sine jakker i stedet. Og da er det naturlig å starte med den selvutnevnte Oslo-hipsteren Anders Braathen, aka Hipstakokken, som foreslo konseptet Jakke med gjest. (Er du nysgjerrig kan du google han og lett finne ut mye mer, men nå skal vi snakke jakke!)

Anders har en favoritt-jakke som betyr ekstra mye for han. Den ble kjøpt i New York av kona Sigrid etter at filmen Drive hadde kjørt seg inn i mange sine hjerter, og Anders var inget unntak.

-Hadde sittet på nettet og sett på drive-jakker, for det finnes jo drøssevis av de, men det er litt sånn at du tror du får en skorpion liksom og så er det en elefant på baksiden... 

Så hva er det du liker ved denne jakka for uten om kjærligheten bak kjøpet og drive-referansen?

-Liker at den er litt glinsa i stoffet, for veldig mange av de klærne jeg har er ganske dempa i fargen mens denne er veldig flash! 

   

 Dagens jakke er altså av typen "drive" fra merket Urban Outfitters, US. Veldig diggbar!

May the force be with you!

Kjære bloggen, beklager at jeg måtte bryte avtalen vår om å poste minimum ett nytt innlegg pr måned til verden er gått tom for jakker. Jeg prøvde virkelig mitt beste, men måtte gi tapt av mange grunner. Du tenker kanskje at den som legger seg ned har tapt, men det er faktisk slik at mange bare legger seg ned for å slappe av litt. Det må være lov, for ingen av oss har bedt om å bli satt på den jorda her og kan bare gjøre vårt beste, værste eller nogen lunde til enhver tid.

Jeg har savnet deg til tider og følt dårlig samvittighet for at jeg bare stakk uten å forklare, men det er også noe som bare skjer. Mye skjer uten at vi vet hvorfor og slik bør det også være. Bare tenk på universet og hvor mye som skjer der ute! Og det helt uavhengig av oss og i hvert fall meg.

For noen dager siden så jeg den siste Star Wars filmen. Jeg smilte og lo mer enn på lenge uten en eneste større bekymring enn at det var tomt for smågodt i posen. Etter filmen og tilbake på gata foran Ringnes Park følte jeg derimot for å rive av meg hodet og kaste det foran første forbipasserende bil. Virkeligheten er bare så nitrist og kjedelig i forhold til Star Wars universet at jeg nesten ikke holder det ut!

Men noen dager senere sa en god venn noe vettugt til meg mens jeg var i ferd meg å bryte sammen av fortvilelse:

"Klarer du å fokusere på den gode Star Wars-opplevelsen der, og ta den med deg videre uten å sammenligne den med andre ting, ja da er mye gjort, Marit!!!"

Så nå tviholder jeg på den følelsen og de andre følelsene jeg sitter igjen med etter alle bra filmer og serier jeg har "kastet bort" livet mitt på det siste året. For den slags så kalt virkelighetsflukt er ikke bortkastet når den bærer deg gjennom på en måte ingenting fra virkeligheten kan gjøre. Så dere som syter når andre blir hekta, slutt med det, og think heller twice! Det kan hende det skjer terapi der selv om du ikke ser det, og noen ganger tar ting jævlig lang tid her på jorda. For de viktigste tingene kan ikke fikses med lysets hastighet...

Til dere som føler skyld over å bruke resten av 2017 på Netflix, HBO, Viaplay eller lignende:

Slutt med det! <3

Sees i 2018, hvis jeg orker.

(Årets siste jakke rager nå øverst på listen over kupp jeg har ventet på hele livet. En 70-talls skatt fra Western Leather i semsket skinn og får-pels, produsert i Danmark. Kjøpt på Fretex i Molde for 85 kr pga en leppestift-flekk som lett gikk vekk.)