If I live too long I´m afraid I´ll die...

Jeg synker ned i badekaret som akkurat er blitt vasket med zalo, for å få bort gammelt kroppsfett. Det er utrolig hvor fort ting blir fettete og jeg kan bare forestille meg hvor fett verden var før såpa ble oppfunnet. Badekaret mitt er av typen verdens minste i støpejern og det minner meg om badestampen hos farmor som klarte å romme meg og dukka akkurat. Hodet mitt og knær fulle av blåmerker fra sommeren var det eneste som fikk se dagens lys. Alt hjemme hos meg er lite. Det du ikke visste kom i miniatyr-utgave finnes hjemme hos meg, bortsett fra livet mitt. Noen har små liv, harmoniske, fine liv fylt av glede og harmoni. For real. Det har psykologen min sagt, at selv om du er 70 år og har vært kronisk deprimert store deler av livet, kan ting plutselig snu i en alder av dau-gammal. Så det er bare å leve på! Noen ganger når jeg ser folk tusle forbi vinduet mitt fantaserer jeg om livene de lever. At du kan se på gangen om de har det greit eller ikke. I det siste har jeg sett en eldre pakistansk mann gå forbi flere ganger om dagen. Han har en gange som er uforutsigbar og sammen med kroppen hans gir den et inntrykk av at han enten er beruset eller bare veldig skral. Jeg holder en knapp på sistnevnte siden jeg har fått et innblikk i hva han egentlig driver med. Han henter banan-esker, tre om gangen, noe som gjør forbipasserende enda mer urolige. Så urolig til tider at de sørger for å holde seg to meter unna han ved forbi-passering i tilfelle han skulle stupe i hvilken som helst retning. Men han stuper ikke, han går på, skralt og stødig. Jeg samler også sånne kasser for tiden, men ingen går to meter unna meg når de passerer. Det er fordi jeg passer på å forsikre alle om at jeg er totalt oppegående og "normal". Jeg kommer ikke til å velte over ende og skape problemer. Jeg kommer ikke til å plutselig skrike høyt uten grunn, eller kaste kasser på noen som har en tilsynelatende bra dag. Nei, jeg går i strak linje og bærer kasser som om jeg aldri har gjort noe annet. Og en blir ganske god til å bære kasser, tomme som fulle, når en har flyttet over 20 ganger. Akkurat som en blir temmelig god på å klapse fluer når en har bodd på ett og samme sted litt for lenge. Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne være han pakistanske mannen som ser ut som han skal trekke sin siste pust når som helst. Ikke fordi jeg vil dø, men fordi jeg følte for å gå sakte og skranglete fordi jeg var dritt lei av å bære kasser i strak linje. I Molde var det en gang et utested som lå i enden av Storgata i første etasjen på et hotell, som var så lite at alle bare kalte det Hanskerommet. Hver sommer tilbragte jeg og søsknene mine flerfoldige timer langs de skandinaviske landeveier i en VW golf, trøkka sammen som sardiner i en hermetikkboks. At bilen ikke var utstyrt med sikkerhetsbelter var ikke noe problem for å si det sånn. En tidligere kjæreste brukte bare å kalle kåken min for sigøyner-campingvogna. Jeg lo av det da, men latteren er ikke like høy lenger som den var. Kanskje burde jeg legge korta på bordet og se realiteten i øynene. Ta oksen ved horna, slå et slag for meg selv, ryke og reise, være meg selv for en gang skyld, for det er faen ikke så lett! (unnskyld mamma for at jeg banna, vet du leser bloggen i ny og ne). Var det ikke snart på tide å ekspandere? Er ikke det det første alle forbinder med å bli eldre? At alt skal ekspandere? At livet skal spy fra levra, eder og galle, make it or break it, fuck the world, alt er trash og ingenting er egentlig ekte? Horisonter skal utvides og du skal bli smartere, mer løsningsorientert, tryggere, tøffere, klokere, mer inkluderende, mer ressurssterk, oppfinnsom, stige i gradene, bygge tårn, rulle baller og leve livet. Mens her ligger jeg i badekaret mitt på størrelse med den oppvaskkummen jeg burde hatt i en alder av 37 år og prøver å ekspandere. I stedet føles det som om jeg krymper i desperasjon etter å passe inn når jeg helst vil strekke meg ut! Men det er ikke plass og det er så himla vanskelig å stå oppreist når takhøyden er under gjennomsnittet. Jeg burde strengt tatt begynne å passe inn snart, begynne å vokse og heller forlate denne krypten til fordel for et paradis som passer mitt ekspanderte, utstrakte jeg bedre... Eller jeg kan akseptere at jeg er som jeg er, for kanskje er det ikke så ille som jeg tror å krympe til du ender dine dager i posen på en støvsuger... Dagens jakke er av typen OIL-skin og fra merket Paul Partridge, et tilsynelatende ubrukt kupp for 300 kronasjer. Den mangler hette dessverre, men det er å vente når kjøpet er gjort på loppis. Oslo sin beste loppis vel og merke under regi av Bekkelaget skolekorps (ikke sponset). Fader så mye bra folk der borte donerer! Uansett, dette er jakken jeg alltid har ønsket meg! Og det er kakse-jakken som får en hvilken som helst boms til å lyse opp som den kuleste hipster. I tillegg er den ekstremt funksjonell, så ELSK! Oil-skin er fuckings fremtiden! Alt preller av.