Iført Grete Waitz sykkelshorts og Frank Shorter overtrekksbukse satt jeg sammen med laget på tribunen før oppvarmingen. Vi skulle løpe i etapper og jeg var nest siste ut. Jeg hadde fått tildelt den korteste distansen og skulle gi stafett-pinnen videre til den raskeste av oss. Vi hadde strategien klar og den skulle bringe oss til seier. Hadde jeg bare klart å få buksa lenger ned enn til knærne når det var min tur til å løpe. Vi kom på sisteplass.
Etter denne hendelsen fulgte mange tunge oppoverbakker og mye motvind. Mange ganger handlet jeg uten å tenke på ringvirkningene for mitt fremtidige renomme. Men det er når en føler seg som en total fiasko det blir essensielt å huske på at:
"Det viktigste er ikke å vinne, men å delta, slik som det viktigste i livet ikke er triumfen, men kampen. Det sentrale er ikke å ha beseiret, men å ha kjempet godt".
Og selv om jeg gjerne skulle vært i Innsbruck i 1964, og sett Norge ta ikke mindre enn 3 gull-medaljer, føler jeg meg meget tilfreds med å være eier av den østerrikske OL-jakka fra samme år.
