Nok et år er snart over og kanskje kjenner noen det som meg at det året har gått en hus forbi. Da gjelder det å bruke denne siste dagen til å minnes de øyeblikkene som fortjener det. Det er så inderlig mye som kan forbedres at en kveles bare av tanken. Så mye å ha dårlig samvittighet for og så mange eksistensielle spørsmål som krever svar. Hele tiden mens en om-tåkes av problemer som krever løsninger skjer livet rundt deg. Og kanskje først når en stor omveltning kastes på deg må du stoppe kverna for å finnes i nuet.
Nylig døde hunden min Bianka. Etter 14 år sammen skiltes våre veier og et stort kapittel i livet mitt var over. Jeg følte meg både trist og lettet for hun hadde levd et langt liv, men var tydelig sliten. Etter å ha ventet på det uunngåelige nå i noen år kunne jeg puste lettet ut over at hun fikk en rask og relativt smertefri ende på visa.
Lille julaften dro jeg innom Gjenbruken i Elnesvågen. De har ikke mye klær der, men det hender jeg finner noe likevel. Jeg kler meg svært sjelden i svart, men denne dagen hang det en fin jakke (strengt tatt en kåpe) der i kjelleren. Den var fotsid, i ull og satt perfekt på alle måter. En eldre modell fra Kappahl, nesten ubrukt og nesten gratis. En verdig jakke å ønske sin beste venn god siste reis i. Og på julaften ble hun begravd i hagen til mitt barndomshjem, side om side med katten Sonja Samantha, kaninen Kanutten og hunden Balder.
Hun fulgte meg fra jeg forlot min mor til jeg ble mor selv. Alle 20-åra mine hvor mye av grunnlaget til den jeg er i dag ble lagt. Hun møtte alle jeg har møtt og så alt det jeg har sett fram til hun ble blind. Jeg er heldig som har fått oppleve noen sitt levde liv fra begynnelse til slutt. Men det setter også nå tanker om mitt eget liv i perspektiv.
Så nå på årets siste dag minnes jeg tiden med Bianka spesielt. Og jeg tenker at livet er for kort til å vente! Vente på bedre tider, vente på svar, vente på løsninger, vente på folk, vente på at noe spennende skal skje, vente på livet, vente på døden. Jeg har ventet så lenge på noe jeg ikke vet hva er. Noe som kanskje aldri kommer, eller i det hele tatt finnes. Og at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves er mest sannsynligvis bare tullball.
Så om jeg skal unne meg et nyttårsforsett må det være å leve mer og vente mindre!
Ønsker alle et godt nytt år med håp om at ingenting så vondt skjer at det ikke er godt for noe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar