If I live too long I´m afraid I´ll die...

Jeg synker ned i badekaret som akkurat er blitt vasket med zalo, for å få bort gammelt kroppsfett. Det er utrolig hvor fort ting blir fettete og jeg kan bare forestille meg hvor fett verden var før såpa ble oppfunnet. Badekaret mitt er av typen verdens minste i støpejern og det minner meg om badestampen hos farmor som klarte å romme meg og dukka akkurat. Hodet mitt og knær fulle av blåmerker fra sommeren var det eneste som fikk se dagens lys. Alt hjemme hos meg er lite. Det du ikke visste kom i miniatyr-utgave finnes hjemme hos meg, bortsett fra livet mitt. Noen har små liv, harmoniske, fine liv fylt av glede og harmoni. For real. Det har psykologen min sagt, at selv om du er 70 år og har vært kronisk deprimert store deler av livet, kan ting plutselig snu i en alder av dau-gammal. Så det er bare å leve på! Noen ganger når jeg ser folk tusle forbi vinduet mitt fantaserer jeg om livene de lever. At du kan se på gangen om de har det greit eller ikke. I det siste har jeg sett en eldre pakistansk mann gå forbi flere ganger om dagen. Han har en gange som er uforutsigbar og sammen med kroppen hans gir den et inntrykk av at han enten er beruset eller bare veldig skral. Jeg holder en knapp på sistnevnte siden jeg har fått et innblikk i hva han egentlig driver med. Han henter banan-esker, tre om gangen, noe som gjør forbipasserende enda mer urolige. Så urolig til tider at de sørger for å holde seg to meter unna han ved forbi-passering i tilfelle han skulle stupe i hvilken som helst retning. Men han stuper ikke, han går på, skralt og stødig. Jeg samler også sånne kasser for tiden, men ingen går to meter unna meg når de passerer. Det er fordi jeg passer på å forsikre alle om at jeg er totalt oppegående og "normal". Jeg kommer ikke til å velte over ende og skape problemer. Jeg kommer ikke til å plutselig skrike høyt uten grunn, eller kaste kasser på noen som har en tilsynelatende bra dag. Nei, jeg går i strak linje og bærer kasser som om jeg aldri har gjort noe annet. Og en blir ganske god til å bære kasser, tomme som fulle, når en har flyttet over 20 ganger. Akkurat som en blir temmelig god på å klapse fluer når en har bodd på ett og samme sted litt for lenge. Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne være han pakistanske mannen som ser ut som han skal trekke sin siste pust når som helst. Ikke fordi jeg vil dø, men fordi jeg følte for å gå sakte og skranglete fordi jeg var dritt lei av å bære kasser i strak linje. I Molde var det en gang et utested som lå i enden av Storgata i første etasjen på et hotell, som var så lite at alle bare kalte det Hanskerommet. Hver sommer tilbragte jeg og søsknene mine flerfoldige timer langs de skandinaviske landeveier i en VW golf, trøkka sammen som sardiner i en hermetikkboks. At bilen ikke var utstyrt med sikkerhetsbelter var ikke noe problem for å si det sånn. En tidligere kjæreste brukte bare å kalle kåken min for sigøyner-campingvogna. Jeg lo av det da, men latteren er ikke like høy lenger som den var. Kanskje burde jeg legge korta på bordet og se realiteten i øynene. Ta oksen ved horna, slå et slag for meg selv, ryke og reise, være meg selv for en gang skyld, for det er faen ikke så lett! (unnskyld mamma for at jeg banna, vet du leser bloggen i ny og ne). Var det ikke snart på tide å ekspandere? Er ikke det det første alle forbinder med å bli eldre? At alt skal ekspandere? At livet skal spy fra levra, eder og galle, make it or break it, fuck the world, alt er trash og ingenting er egentlig ekte? Horisonter skal utvides og du skal bli smartere, mer løsningsorientert, tryggere, tøffere, klokere, mer inkluderende, mer ressurssterk, oppfinnsom, stige i gradene, bygge tårn, rulle baller og leve livet. Mens her ligger jeg i badekaret mitt på størrelse med den oppvaskkummen jeg burde hatt i en alder av 37 år og prøver å ekspandere. I stedet føles det som om jeg krymper i desperasjon etter å passe inn når jeg helst vil strekke meg ut! Men det er ikke plass og det er så himla vanskelig å stå oppreist når takhøyden er under gjennomsnittet. Jeg burde strengt tatt begynne å passe inn snart, begynne å vokse og heller forlate denne krypten til fordel for et paradis som passer mitt ekspanderte, utstrakte jeg bedre... Eller jeg kan akseptere at jeg er som jeg er, for kanskje er det ikke så ille som jeg tror å krympe til du ender dine dager i posen på en støvsuger... Dagens jakke er av typen OIL-skin og fra merket Paul Partridge, et tilsynelatende ubrukt kupp for 300 kronasjer. Den mangler hette dessverre, men det er å vente når kjøpet er gjort på loppis. Oslo sin beste loppis vel og merke under regi av Bekkelaget skolekorps (ikke sponset). Fader så mye bra folk der borte donerer! Uansett, dette er jakken jeg alltid har ønsket meg! Og det er kakse-jakken som får en hvilken som helst boms til å lyse opp som den kuleste hipster. I tillegg er den ekstremt funksjonell, så ELSK! Oil-skin er fuckings fremtiden! Alt preller av.

Evig natt eller evig dag?

Noen ganger føles livet som en lang oppoverbakke. Og selv om du prøver å tenke aldri så hardt på alle som har det mye verre blir ikke bakken noe slakere. Den blir nesten bare enda brattere. For ikke bare er du svak i sammenligning med de fleste andre, men du er også udugelig som ikke kan ta deg sammen og bare være happy. For ikke har du blitt utsatt for mishandling eller vold, seksuelle overgrep eller psykisk terror. Ikke har du hatt en grusom oppvekst fylt av omsorgssvikt og mangel på kjærlighet, blitt mobbet over gjennomsnittet, vært uten venner eller fått stempelet taper.  

Nei, tvert imot har du egentlig hatt det ganske ok. Men likevel har du alltid hatt en vedvarende følelse av negativitet og pessimisme overfor det meste. Likevel har noe ligget i bakhodet og murret, ligget i magen og surnet, vært trekt nedover hodet og strammet, sittet i brystet og tynget, hengt i lufta og stinket. Så du prøver å bli en del av det og akseptere det som et livsviktig organ du ikke kan leve uten.  

I mitt aller første minne sitter jeg på en spark. Det er mørkt og kaldt ute, tidlig morgen. Mamma kjører sparken og jeg sitter på. Jeg er et sted mellom 3 og 4 år. Når jeg tenker på dette minnet ser jeg en kort snutt på noen sekunder akkurat idet vi er nesten ferdig med flata og skal til å kjøre ned den siste lange bakken mot barnehagen. Vi er rett ved trafostasjonen og jeg kan høre den svake summinga av elektrisitet sammen med treverket i sparken som knirker hver gang mamma spenner fra. Jeg er sikret med et skjerf rundt livet, men inni meg gnager en utrygg følelse. En følelse av uro og håpløshet. Som tunge sommerfugler med våte vinger kravler den rundt i magen og vil opp til brystet og halsen. Men jeg svelger og svelger. Jeg holder de nede så de ikke skal komme ut og avsløre hvor svak og håpløs jeg er.

Ja, ikke visste jeg at alle disse tunge, mørke, overfylte, desperate, vonde, triste og håpløse dagene, ikke må være selve livet mitt. Ikke før nå, for jeg kan slippe taket! Og jeg tror ikke lenger at barn kan være født deprimerte og kanskje forhåndsdømt til et liv med evig natt eller evig dag. For selv om min oldemor endte sine dager på en altfor trist måte så betyr ikke det at jeg må lide samme skjebne. Jeg skylder henne heller å vende på flere steiner enn det hun fikk gjort. For som Bjørn Dæhlie sa:

"Når du tror du holder på å dø, har du 10% igjen!"

Jakken i dag tilhører min veldig gode venninne Aurora Foss. Kanskje en av de sterkeste menneskene jeg kjenner, både fysisk og psykisk. Hennes favoritt-jakke ble kjøpt i 2008 på Angels Speed Equipment og det var love at first sight. En kjærlighet som fortsatt er så sterk at hun ikke tør ha den på seg på byen i frykt for at noen skal rappe den. Jakken er av merket Excelled og fra Betty Boop by American Toons serien de gjorde på 80-tallet. Og den forrige eieren er ingen ringere enn tidligere Mayhem-vokalist Maniac! Boop-boop-bi-doo!

Drive 4 ever!

Velkommen til  første innlegg i serien "Jakke med gjest med Marit Morell"! En forlengelse av bloggen du har kjent til nå. 

Og nå må du ikke tro at Jakke med Marit Morell er gått tom for jakker å blogge om, nei tvert om! MEN pga plassmangel i nåværende bolig måtte jeg leie meg et lager på Dal sist jeg flyttet. Og dit gikk restlageret av jakker blant annet. Men desto mer plass til nye innkjøp! Eller egentlig ikke, men joda! 

SÅ, i mellomtiden kjører jeg en stund fremover en blogg om andre sine jakker i stedet. Og da er det naturlig å starte med den selvutnevnte Oslo-hipsteren Anders Braathen, aka Hipstakokken, som foreslo konseptet Jakke med gjest. (Er du nysgjerrig kan du google han og lett finne ut mye mer, men nå skal vi snakke jakke!)

Anders har en favoritt-jakke som betyr ekstra mye for han. Den ble kjøpt i New York av kona Sigrid etter at filmen Drive hadde kjørt seg inn i mange sine hjerter, og Anders var inget unntak.

-Hadde sittet på nettet og sett på drive-jakker, for det finnes jo drøssevis av de, men det er litt sånn at du tror du får en skorpion liksom og så er det en elefant på baksiden... 

Så hva er det du liker ved denne jakka for uten om kjærligheten bak kjøpet og drive-referansen?

-Liker at den er litt glinsa i stoffet, for veldig mange av de klærne jeg har er ganske dempa i fargen mens denne er veldig flash! 

   

 Dagens jakke er altså av typen "drive" fra merket Urban Outfitters, US. Veldig diggbar!