The final countdown!

Nok et år er snart over og kanskje kjenner noen det som meg at det året har gått en hus forbi. Da gjelder det å bruke denne siste dagen til å minnes de øyeblikkene som fortjener det. Det er så inderlig mye som kan forbedres at en kveles bare av tanken. Så mye å ha dårlig samvittighet for og så mange eksistensielle spørsmål som krever svar. Hele tiden mens en om-tåkes av problemer som krever løsninger skjer livet rundt deg. Og kanskje først når en stor omveltning kastes på deg må du stoppe kverna for å finnes i nuet.

Nylig døde hunden min Bianka. Etter 14 år sammen skiltes våre veier og et stort kapittel i livet mitt var over. Jeg følte meg både trist og lettet for hun hadde levd et langt liv, men var tydelig sliten. Etter å ha ventet på det uunngåelige nå i noen år kunne jeg puste lettet ut over at hun fikk en rask og relativt smertefri ende på visa.

Lille julaften dro jeg innom Gjenbruken i Elnesvågen. De har ikke mye klær der, men det hender jeg finner noe likevel. Jeg kler meg svært sjelden i svart, men denne dagen hang det en fin jakke (strengt tatt en kåpe) der i kjelleren. Den var fotsid, i ull og satt perfekt på alle måter. En eldre modell fra Kappahl, nesten ubrukt og nesten gratis. En verdig jakke å ønske sin beste venn god siste reis i. Og på julaften ble hun begravd i hagen til mitt barndomshjem, side om side med katten Sonja Samantha, kaninen Kanutten og hunden Balder. 

Hun fulgte meg fra jeg forlot min mor til jeg ble mor selv. Alle 20-åra mine hvor mye av grunnlaget til den jeg er i dag ble lagt. Hun møtte alle jeg har møtt og så alt det jeg har sett fram til hun ble blind. Jeg er heldig som har fått oppleve noen sitt levde liv fra begynnelse til slutt. Men det setter også nå tanker om mitt eget liv i perspektiv.

Så nå på årets siste dag minnes jeg tiden med Bianka spesielt. Og jeg tenker at livet er for kort til å vente! Vente på bedre tider, vente på svar, vente på løsninger, vente på folk, vente på at noe spennende skal skje, vente på livet, vente på døden. Jeg har ventet så lenge på noe jeg ikke vet hva er. Noe som kanskje aldri kommer, eller i det hele tatt finnes. Og at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves er mest sannsynligvis bare tullball.

Så om jeg skal unne meg et nyttårsforsett må det være å leve mer og vente mindre!

Ønsker alle et godt nytt år med håp om at ingenting så vondt skjer at det ikke er godt for noe.

En varde fra Varde.

Noe jeg ofte lurer på er hvorfor vi mennesker får forskjellig forhold til de samme tingene, som feks været. Mamma sier ofte at hun er "værsjuk", noe jeg kan forstå når det har vært overskya og regn 4 uker i strekk der hvor hun bor på vestlandet. At hun blir sjuk av det ensformige som skurer og går. Og siden det er flest dager med det de kaller "gråvær" blir begrepet ett forbundet med noe negativt.

Men jeg kan ikke huske å ha følt det samme som henne noen gang. At jeg blir nedstemt eller får mindre energi av et såkalt dårlig vær. For meg er det helt motsatt og 4-5 dager inn i gråværet blir jeg heller umåtelig inspirert. Det er som om hodet mitt endelig kan tenke klart. I 2005 var det nedbørsrekord i Bergen, men selv om jeg bodde der da kan jeg ikke huske at det egentlig var så ille. Jeg husker mye bedre de to dagene det var altfor varmt og at jeg såvidt hadde råd til å kjøpe meg en brus i ny og ne.

Så hvorfor er vi to så forskjellig når det kommer til været? Hvorfor elsker mamma sola mens jeg nesten hater den? Hvorfor blir hun brun og jeg ikke? Hvorfor drar hun ned persiennene når været er grått mens jeg går lange turer i skogen? 

Det sies at det er genene som muliggjør og begrenser evnen til læring, og miljøet som er avgjørende for hva vi lærer. Er jeg da fortsatt i trassalderen siden jeg velger å sette så stor pris på det jeg alltid har fått høre ikke er noe å verdsette? Handler det kanskje om alle sommerferiene sett fra baksetet til en golf på desperat jakt etter solen? Eller er jeg rett og slett bare mer viking enn henne? 

Jeg skulle ønske jeg hadde en større evne til å finne svar enn å stille spørsmål. Eller en dårligere evne til å finne på svar og bare la noen spørsmål henge som alle jakkene mine på loftet...

Kunne nylig endelig hente fram igjen den største skatten kjøpt på Fretex i Molde, en uslåelig filial. En parkas produsert i lille Varde i Danmark. En evig favoritt-jakke som har vist seg å være upåklagelig på alle måter. Og best av alt, jeg har ennå ikke sett noen iført samme jakke, ennå så poppis denne typen parkas er. Elsk.

Avslutter for denne gang med å sitere den amerikanske vinneren av Nobels litteraturpris i 1936, Eugene O`Neill: 

"Jeg elsker tåke. Den skjuler deg for verden og verden for deg."

Utadæsjælåpplevelse.

Musikk. 

Jeg vil gjerne takke musikken. Uten musikk ville livet mitt vært et totalt kaos. Jeg ville ikke hatt noen referanser til fortiden min. Ikke husket viktige hendelser eller små ubetydelige for den saks skyld. Jeg ville ikke visst hvem jeg har kysset, ligget med eller krangla med. Mest sannsynligvis ville jeg ikke visst hvor jeg bor eller hvor jeg kommer fra. Livet mitt ville vært tomt og rart og uten mening. Jeg ville bare gått rundt uttrykksløs og likegyldig. Uten musikken vet jeg ikke om jeg ville følt følelser i det hele tatt. 

Det er helt essensielt for meg å starte dagen med en låt om jeg skal fungere i samfunnet resten av dagen. Hadde jeg ikke gjort det ville jeg sikkert bare vandret avgårde med mengden inn på noen andre sin arbeidsplass uten å vite at det ikke var min. Jeg ville snakket med fremmede som om jeg kjente de, spiste masse løk som jeg ikke tåler og dratt hjem til noen andre sitt hus i en tilfeldig bydel. 

Musikk er er en fantastisk ting. Musikk er minner og magi. Det er enkelt og direkte, intrikat og overveldende. Musikk definerer oss som mennesker, som enkeltindivider og flokk. Musikken setter oss fri og holder oss samlet. 

Så takk musikken, for at jeg klarer å holde fortet og ikke vandrer avgårde inn i mørket! 

Ps: Dagens jakke vet jeg minimalt om. Den kan ha tilhørt en mann som likte rosa.

Det viktigste er ikke å vinne!

Jeg gikk på barneskolen og hadde klart å grine meg til en plass på laget som skulle representere mitt klasse-trinn under årets Tine-stafett på Molde Stadion.

Iført Grete Waitz sykkelshorts og Frank Shorter overtrekksbukse satt jeg sammen med laget på tribunen før oppvarmingen. Vi skulle løpe i etapper og jeg var nest siste ut. Jeg hadde fått tildelt den korteste distansen og skulle gi stafett-pinnen videre til den raskeste av oss. Vi hadde strategien klar og den skulle bringe oss til seier. Hadde jeg bare klart å få buksa lenger ned enn til knærne når det var min tur til å løpe. Vi kom på sisteplass.

Etter denne hendelsen fulgte mange tunge oppoverbakker og mye motvind. Mange ganger handlet jeg uten å tenke på ringvirkningene for mitt fremtidige renomme. Men det er når en føler seg som en total fiasko det blir essensielt å huske på at:

"Det viktigste er ikke å vinne, men å delta, slik som det viktigste i livet ikke er triumfen, men kampen. Det sentrale er ikke å ha beseiret, men å ha kjempet godt".

Og selv om jeg gjerne skulle vært i Innsbruck i 1964, og sett Norge ta ikke mindre enn 3 gull-medaljer, føler jeg meg meget tilfreds med å være eier av den østerrikske OL-jakka fra samme år.

Et siste skrik!

Jeg kjenner høsten nå, han banker på døra. Han klatrer opp på balkongen og glor inn på meg som sitter og ser på The Affair.

Om natta lusker han over grusen på gårdplassen og klorer seg fast til vinduskarmene. Han vil inn, men må fint vente på at jeg skal komme ut.

"Jeg må bare finne riktig jakke først!" sier jeg. Høsten sukker. Han vet så inderlig vel hva det betyr. Hvor udefinerbar kort eller lang tid det vil si. Han river i busker og trær av frustrasjon, noe som ikke akkurat hjelper.

Høsten har ikke tid til å vente. Han skal erstattes av kongen selv før han vet ordet av det. Den lille prinsen vil bare imponere før stillheten senker seg.

"Alt skal vekk!" skriker han.


"Jeg elsker deg..." hvisker jeg.

Jakke-dilemma? Hold på penga!

"Skal invistere i ei ny jakke, men det er sååå vanskelig å bestemme seg. Har ei svart, god jakke som jeg bruker på vinterstid + et par til. Men til sommersbruk, har jeg ingen jakker som tåler noe særlig regn. Siden jeg også mangler ei god jakke til å gå på fjellet mer, tenkte jeg at jeg å bare kjøpe en, slik at jeg kan bruke denne til hverdags på regnværsjakke? (er ikke ute i flere timer når det er regn, bare rundt i byen, på butikken osv).

Jakken jeg har sett på har ikke lommer på sidene. Bør vel være litt sikker hvia jeg skal kjøpe ei jakke til 4500 kr."

Det jeg har lyst til å poengtere med sitatet over (tatt fra et kvinneforum), og jakken hun omtaler (forøvrig IKKE en jakke, men en anorakk!), er at folk må slappe litt mer av i forhold til hva de tror jakke-samfunnet forventer av en. Det er som nevnt ikke vits i å kjøpe seg en jakke til 4500 kr om den ikke er laget av alver. At allværsjakker feks skal koste så mye er rein hogwash (mest sannsynlig koster til og med jakke-varianten av denne anorakken enda mer!). Prisen en kun så høy fordi folk aksepterer det og tror de får bedre BMI med på kjøpet. Ingen trenger en sånn jakke om de ikke er ute i flere timer i regn. Og de trenger den i hvert fall ikke bare rundt i byen og i butikker osv... 

Så ikke vær lettlurte når det kommer til dette, please! Hvis du skal kjøpe en jakke til 4500 kr skal den ha 5 lommer på sidene, MINST! Den skal ha bank-automat og bar på hver arm, innlagt varmekabler og aircondition. Den skal kunne gjøre deg usynlig i mengden og tilegne deg egenskaper du ikke vanligvis har men trenger i øyeblikket. En Inspector Gadget jakke rett og slett.

Med dagens jakke vil jeg derfor nok en gang sette fingeren på det faktum at kvalitet ikke trenger å være synonymt med dyrt, og at stil overhodet ikke handler om hva alle andre synes. Den kostet 50 kroner tilsynelatende helt ubrukt, er av merket Ajak (Norsk kvalitet fra Brumunddal), og betegnes som en fjell- og fritids-jakke. Direkte fra den tiden da folk tålte litt vær og ikke hadde planer om å hverken gå seg vill, eller vrikke foten på tur. Da det var lommer i massevis på tur-jakka og naturlige farger så du virkelig kunne forsvinne til skogs om det var det du ville.

Så til deg, kjære du, som mest sannsynligvis kjøpte den sprut-rosa anorjakken vil jeg bare si en ting:

Det er bare å begynne og spare til jakke for anorakker er til å bli gal av...

Don´t think twice it´s all right!

Da jeg fant denne jakka på loppis i Sverige ble jeg først veldig glad. Men så prøvde jeg den og ble sur. Egentlig har jeg alltid ønsket jakka til han store fyren som vil varme meg fordi jeg er lettkledd og det har blitt seint. Den jakka som er for stor, men så kul og så god. Som ville statuert at jeg er blitt tatt vare på fordi jeg er så innmari skjør og søt.

Men slik ble det aldri og jeg kjøpte meg heller et skateboard, ble pappa sin hjemme-snekker-lærling og klipte av meg håret som plaster på ikke-jente-jente-såret. Jeg sloss med de jeg var forelska i, latet som jeg digga The A-Team og pådro meg kronisk dårlig holdning for å skjule puppene jeg ikke hadde. Og jeg fikk mitt første kyss som 19-åring av min beste venn fordi han syntes det var for ille at jeg ikke hadde fått det før.

I prøverommet oppdaget jeg forøvrig at jakka hadde to sider og den ene siden var faktisk mer romslig enn den andre! Jakka var rett og slett litt som meg selv; passe romslig på den ene siden og ubehagelig til-sittende på den andre. Men som i livet generelt gjelder det å la de positive tinga veie tyngst så jeg kjøpte jakka pga den rimelige prisen, og det at den tross alt passa 50%. Dessuten kan jeg godt lære meg å stå litt mer stille og heller jobbe med holdninga mi enn å turne rundt og være bajas. Gjør jeg det kommer jakka til å passe perfekt på begge sider...

B´ro´kade´mance.

Jeg elsker brokade. Brokade er et tykt stoff med innvevde tråder som danner et mønster eller motiv. Motivet er som oftest naturrealistiske avbildinger av botanikk og dyreliv. Det kan også feks være situasjonsbilder fra et jaktlag, eller noen kattunger som leker med et garnnøste.

Det jeg forbinder med brokade er pengesterke kvinner rundt 60 år som er over gjennomsnittet interessert i kunst og da spesielt oljemalerier med heavy gull-ramme. I stua har de gardiner med glorete dusker, lysestaker i sølv og åpen peis. Du kan liksom ikke bo i sokkel og samle på messing-nips ikledd brokade.

Det du derimot kan gjøre er å blakke deg på en master i tekstilkunst ved Kunsthøyskolen i Oslo, innrede hjemmet ditt med det foreldra dine innreda sitt på 70-tallet og kjøpe så mye brukte klær i brokade du bare orker. Men du må da også være klar over at på et tidspunkt kan det være greit å droppe den stilen så du ikke fremstår som en wannabe subtil richbitch.

Uansett vil jeg alltid elske brokade for dens svulstige og litt uryddige kvalitet. Kanskje er det fordi det er det eneste tekstilet vi har igjen i 2016 som fortsatt ser menneskeskapt ut og derfor oppleves som noe du vil ta ekstra godt vare på...

Romsdalen´s Coco Chanel.

Jeg har en bestemor som er 95 år gammel. Hun har alltid vært liten og slank som en spurv og minner om en slags Nordens Coco Chanel.

Hun er et realt arbeidsjern som aldri gråter på nesen. Hun har hukommelse som en elefant og kan mye om det meste selv om hun aldri har vært lenger hjemmefra enn til Dombås (En distanse som tar 1 time og 42 minutter med bil...).

Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg som liten var bestemor sin evne til å varte opp. Hos henne fikk vi klassikere som karbonadesmørbrød og hermetiserte pærer med piska krem. Alltid hjemmelaget. Hun pyntet kaker som ikke ligner noen jeg har sett før med en sånn presisjon på spiss-posen at en skulle tro hun aldri gjorde annet.

Bestemor gikk alltid stilig kledd i drakter eller kjoler med belter i livet. Selv om hun jobbet på gård helt til hun ble pensjonist var det viktig for henne å se ordentlig ut. Fra perioden jeg husker best gikk det mye i syntetiske stoffer, men også noe ull. En uheldig kombinasjon i dag hvor vi er blitt mer miljøbevisste og kanskje helst dropper skyllemiddelet. Men den gang var det jo jevnlig i bruk så klærne hang slik de skulle. Og så var nok svettelukt kanskje mer akseptert...

En drakt husker jeg spesielt godt. Den hadde bestemor på seg når hun skulle være ekstra fin.  og jeg var ikke vond å be den dagen hun rydda i klesskapet fordi hun skulle flytte.

Dette er over 10 år siden nå, men fortsatt er jakken fra den ekstra fine drakten en av de jeg bruker mest i løpet av sommerhalvåret. Den har vært vasket utallige ganger og har en helt upåklagelig kvalitet! Jeg har til og med vevd et stykke stoff likt det jakken er laget av for å sy en ny når den gamle går i stykker. Men det kan se ut som at det aldri kommer til å skje.

Jeg vet ikke hvordan kvaliteten på en ekte Chanel-drakt er, men imitasjonen fra Carnegie i London holder i hvert fall koken så det griner! Akkurat som min 95 år gamle bestemor...

Kleggen i skapet.

Det finnes en jakke som alle har. Har du den ikke er du ganske unik tror jeg. For dette er den jakka du får i gave om du ikke har den allerede. Selv om du ikke føler behov for å skaffe deg en er det nok av folk i familien din som vil kjøpe den for deg. Det er kanskje den jakka som selges oftest til redusert pris, men som dessverre fortsatt er dyr.

Dette er den jakka som brukes fordi den er praktisk og ikke fordi den er kul. Den er ikke laget for å være det selv om mange brands prøver vinter som vår.  Det er den jakka du bør gå i om du ikke har behov for å bli sett eller kjent igjen på et overvåkningskamera. Det er nemlig veldig stor sjanse for at jakka du går med brukes av veldig mange andre på samme tid.

Jeg snakker selvfølgelig om Allværs-jakka! Verdens værste jakke. Det er jakka jeg aldri blir kvitt fordi den er kjekk å ha. I tilfelle jeg skal gå på fjellet, sitte ved et bål eller rane en bank. Min fikk jeg av min mor fordi hun fant den på salg. Om jeg i min kjedeligste fantasi skulle velge å kjøpe en allværsjakke selv ville jeg valgt hverken fargen eller modellen hun valgte. Men den er praktisk så jeg klarer å ikke bry meg. Og jeg føler ikke noe press for å oppgradere den heller, for den hadde ikke blitt kulere om den var selvlysende grønn.

Bare en gang har jeg sett noen være kul i Allværs-jakke. Ei jente som var asiatisk albino. Jeg ble så utrolig fasinert og ønsket det var meg mens hun selv prøvde nok mest bare å forsvinne i mengden...

Du får nok bruk for det en vakker dag!

For 2 år siden satt jeg på en benk i Nordre gravlund og kjente på en skrekkblandet fryd som egentlig skremte livskiten av meg. Etter 42 uker i vakum var det tid for å våkne. I dag husker jeg egentlig ikke så mye fra denne tiden annet enn at jeg spiste veldig mange grønne epler. Men dette innlegget skal ikke handle om graviditet eller fødsel, men jakke!

Dagens jakke er nok en skatt fra mitt tiår. Jeg har inntrykk av at folk føler de merkes mest av det tiåret de var tenåringer og for min del stemmer det ganske bra. Jeg elsker 90-tallet. Tiden jeg hatet da, men elsker å se tilbake på. Hole, Scorpius og 70´s revival. Og familien min lider heldigvis av samlemani så det kommer mange skatter på bloggen etterhvert fra the golden years.

Som feks denne jakka fra Lindex og tidlig 90s. En relativt klassisk hettejakke bortsett fra en litt utypisk lengde på bolen. Fargen rosa har jeg snakket om tidligere, og den kommer alltid tilbake, men modellen er ikke så vanlig å finne. I mange år brukte jeg den ikke fordi jeg klarte ikke å inkorporere den med noen av de andre klærne mine. Det var først når alt jeg eide ble for trangt at jeg begynte å bruke den. Jeg oppdaget da hvorfor den er som den er og hvor lite viktig det er at den passer sammen med noe som helst. Dette er en jakke som kun er laget for å tilfredstille. Den er så utrolig digg å ha på og jeg elsker fargen. Den er nok et eksempel på at det lønner seg å drasse på de tinga du ikke klarer å kvitte deg med.

I denne jakka kan jeg nesten bli så feit jeg vil og likevel være innafor. Lindex, dere må skjerpe dere, seriøst! Få på igjen denne modellen, særr!

Once you go pink you don´t go black.

Min første favoritt-farge var rosa. Alt jeg hadde var rosa og var det ikke rosa ble det malt rosa. Jeg var så glad i rosa at jeg skulle ønske foreldrene mine døpte meg Rosa. Som jenta i barnetv-serien "Rosa Mirabella" som gikk på NRK (https://tv.nrk.no/serie/rosa-mirabella/fbua00005490/21-10-1990). Men så ble det Marit og jeg kunne i det minste trøste meg med å hete det samme som Rosa sin storesøster.

Litt senere flyttet det inn ei Rosa i nabohuset vårt, men da hadde jeg blitt så stor at jeg syntes mer synd på henne enn jeg misunnet henne. Min favoritt-farge hadde rundt denne tiden for lengst gått fra rosa til mosegrønn. Så fulgte svart, rød, burgunder og lilla.

Men av en eller annen grunn har rosa nå begynt å vende tilbake til meg. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være fordi rosa veldig ofte er på salg! Jeg ville nok aldri kjøpt noe rosa bevisst. Det bare blir sånn pga andre omstendigheter som veier tyngre enn farge når jeg shopper.

Som for eksempel dagens jakke. Kjøpt på loppis og skrekkelig lik en eller annen kreasjon fra Noa Noa. En butikk jeg kunne likt, men ikke liker fordi det rett og slett er begrenset hvor lenge Anne fra Bjørkely er aktuell. Jakken er veldig Anne, men jeg tåler det fordi den var så billig. Den er også overraskende varm uten å bli klam med lommer så dype at jeg kunne blitt verdensmester i nasking.

Altså, en lakserosa jakke fra Wien i tactel; et syntetisk fiber vanligvis brukt for å lage undertøy.

La regnet øse ned!

Så kom regnet og jeg kunne tenke som meg selv igjen. I en dag om ikke annet. Ekeberg-skogen brenner ikke ned på en stund til og jeg fikk gå med den kongelige regnjakka mi som lukter rart.

Om det finnes en regnjakke som "puster" og likevel er 100% regntett så må det være denne! Polyester utenpå ull; oppfinnelsen en dronning og hennes hunder verdig. En høyteknologisk, mega-aristokratisk, kvalmende posh, men delikat Gannex jakke fra Lord Kagan Texstiles.

Jeg har muligens blitt ubevisst besatt av en angelsaksisk ånd på grunn av denne jakka. Men om du for et øyeblikk nå trodde at jeg har kjøpt den ny kan du stoppe den tankerekka med en gang. Jeg nekter å betale blodpris for klær når så mye kan kjøpes nesten ubrukt for en tiendedel av prisen. Noen må bære fana for den type mentalitet her oppe på østkantens vestkant. Og så lenge det finnes eddik finnes det håp!

Bortsett fra når det kommer til denne jakka da som har en stank som aldri vil la seg fjerne...

Brynje mot varme.

Det er en varm dag og jeg er i Twin Peaks humør. Litt selvmotsigende, men jeg tror kanskje det er fordi varme får meg til å tenke på badstuer; rom dekket av ubehandlet treverk. Noe som er ganske gjennomgående for estetikken i serien.

Jeg sitter inne i varmen og ser ut på varmen. I motsetning til å kunne sitte inne i en badstue og gå ut for å avkjøle meg når det blir for varmt er jeg nå fanget. Jeg sitter maktesløs og ser på skogen utenfor vinduet som ruver av trær så høye at jeg såvidt ser himmelen selv om huset ligger ca 100 meter fra skoggrensa. Jeg tenker på den lille, men likevel store skogen som lå ved barndomshjemmet mitt. Den som nå er erstattet med en rekke hus. Jeg tenker på sjarken som lå midt inne i den lille, men store skogen. Hvor mye vi lekte at vi var ute på havet der inne og at jeg strengt tatt burde vært ute på havet nå...

Jeg liker ikke varme. Varmen tar fra meg muligheten til å gå med jakke uten å pajje. Selv den tynneste jakka jeg har er for varm. I protest tar jeg derfor på meg den varmeste jakka jeg kan finne blant sommerhalvårs-jakkene, og går opp på loftet hvor det definitivt er badstue på alle måter nå. Jeg nekter å la meg styre av dette uforutsigbare norske været som tvinger meg inn i en desperat tilstand hvert år!

Så hvis du ligger på stranda og leser dette innlegget nå ber jeg deg om å ta en dykkert i mitt navn! Eller eventuelt hente meg i en bil med air condition og kjøre meg til vannkanten et sted før jeg segner om på loftet iført en norskprodusert teppe-jakke fra Brynje Trikotasjefabrikk...

Gammel jakke, nye muligheter.

Ferie. Kanskje det ordet i verden som er mest ladet med forventninger.

For meg betyr ferie stress. Det er stress før ferien fordi du har veldig mye som skal gjøres unna før ferien kan begynne (Du skal feks forutse været og pakke deretter). Det er stress når ferien er i gang fordi du MÅ slappe av og nyte tiden max før den vipps er over. Og det er stress etterpå fordi du angrer på at du ikke fikk feriert nok og lagt et godt grunnlag for å komme deg gjennom tida etterpå.

Egentlig så er ferie noe en bør unngå. Enten det, eller ha ferie hele tiden. Eventuelt i feks to år slik at du kan sløse masse med tida og komme inn i moduset så godt at du ikke tenker på ferie lenger. Så lenge at ordet ikke betyr noe som helst for deg og du bare kan finnes. DET må være ferie.

Men jeg drar på ferie og håper hver gang at nå skal jeg slappe av, nyte, oppleve, lade batteriet, sove, spise, drikke osv. Jeg gjør det fordi jeg tror at det skal gjøre meg godt og så liker jeg å ha noe å glede meg til, helt til jeg begynner å grue meg. Det er jo bare en million ting som kan gå galt på ferie...

Det som derimot ikke kan gå galt er valg av ferie-jakke! Denne jakka har vært med meg på det meste og er kanskje den jeg setter høyest av alle. Jeg kunne aldri kvittet meg med den, for den har blitt en del av kroppen min på et vis, min 7. sans! Det er en jakke som sakte, men sikkert går i oppløsning. Men en jakke som jeg gang på gang lapper sammen. Og den ivaretagelsen føles utrolig tilfredstillende. Jeg pleier meg selv når jeg pleier jakka.

Det er en jakke for livet! Ferie eller ikke.

One size fits all!

For noen uker siden var jeg på loppemarked på Bekkelaget skole. Opplevelsen kan bare beskrives med ett eneste ord: STEIKE!!!

Jeg har aldri følt så mange forskjellige følelser på så kort tid noen sinne! Men mest av alt følte jeg en ubeskrivelig sterk følelse av lykke, og det overfor den råeste skinnjakka jeg har sett. Den var så rå at jeg kjøpte den på tross av at den ikke vil passe meg om jeg så går ned halve kroppsvekta mi. Likevel kjempa jeg på meg denne benektelsens brudekjole, betalte og gikk rusa hjem...

Jeg skal begraves i denne jakka fordi den symboliserer den jeg egentlig er. En slags Lori Singer i Footloose; sulten på alt livet har å tilby, lidenskapelig og vågal! Og hvis Lili Bendriss får rett i at vi lever flere liv skal denne jakka med til mitt neste!

God pinse!

Sol, stikk!

Så ble det vår og varmt. Alltid et sjokk for en som svetter så fort gradestokken bikker 20. Det er altså tid for å grue seg til kokepunktet. For uansett hvor lyst jeg har til å sitte inne og se på Penny Dreadful må jeg bare akseptere at de neste månedene vil inneholde alt annet enn nettopp det. Mens andre søker sola søker jeg skyggen, og når folk fleste gliser med lesk i hånda er jeg sur og stressa. Jeg kan med hånda på hjerte si at det er ikke noe som skremmer meg mer enn solsteik. Ja, når jeg tenker over det kunne jeg like så godt vært vampyr...

Who loves the sun
Who cares that it makes plants grow
Who cares what it does

Jakka er forøvrig gul og varm. Jeg fikk den av min snille japanske nabo, men fant ut at den var litt stor. Den kan derfor nå i stedet kjøpes hos retro-butikken Reprise i Schweigaards gate 52.

Rock around the block!

Ok, så ble det til at jeg nå starter en ny blogg litt på slump. Forrige blogg, www.mislykkamat.blogspot.no, ble også til ved en tilfeldighet, men det er vel egentlig helt greit for en samlemanisk, affeksjonsverdi-gal og systematisk horder.

Det er nesten så jeg tror det dreier seg mer om tvang enn av et eksponeringsbehov at jeg starter denne bloggen. Jeg drives generelt av tvang og uten tvang blir livet mitt egentlig helt tomt. Så nå tvinger jeg meg til å lage en blogg som skal omhandle min hang til jakker. Overhodet ikke interessant i utgangspunktet, men jeg må bare! For etter 2 år med tanker har jeg bestemt meg for å gjøre helomvending og slutte å tenke. Å tenke er kanskje noe av det dummeste jeg har gjort så takk for meg tanker.

Men tilbake til jakka!

Denne bloggen skal handle om jakker og om mitt forhold til de for jakke er rått! Jakke er for alle, jakke gir frihet og jakke åpner dører!

Første jakke ut er en jeg har ønsket meg siden 6 klasse på barneskolen. Jeg var en av de som arva absolutt alt jeg gikk kledd i og sleit meg gjennom dagene i alt fra strikk-bukser med press til fake converse. Og familien min var overhodet ikke av typen som stakk til syden i feriene så vi kom aldri hjem igjen brune ikledd skinnjakker med fakser. For skinn var jækla dyrt når jeg gikk på barneskolen og skinnjakka var forunt de som var noen. Som feks han som så ut som Elvis og alltid hang på Esso´n. Han hadde fet skinnjakke og det var det eneste jeg brydde meg om egentlig. At han var noen og jeg var ingen.

Men etter 34 år har jeg endelig funnet den FETE skinnjakka som bare de FETESTE har, og som gir automatisk medlemskap i FET-klubben! Jeg er nå endelig FET! Og bittelitt mer lykkelig. Og det drøyeste er at når jeg tar på meg denne FETE jakka føler jeg meg som Brienne of Tarth! Uovervinnelig! God helg.